Rastløsheten sprenger på. Det er umulig å sitte stille. Umulig å gjøre som man blir fortalt. Og frustrerende bare å få tilbakemelding på at man er umulig. For noen barn blir denne opplevelsen så frustrerende at den bringer dem inn i barnepsykiatrien. Nervøse barn, ble de kalt i barnepsykiatriens spede barndom på 1930-tallet, både barna som vendte seg innover med angst, men også de som var noe overdrevet utadvendte. Fagfolk skrev stadige innlegg i avisene om de nervøse barna, og om samfunnets ansvar for disse. I dag snakkes det ikke lenger om nervøse barn; nå er ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) i søkelyset både innen forskningen og i mediene. «Diagnosene er hele tiden et speilbilde av sin tid,» er et av barnepsykiater Hilchen Sommerschilds favoritttrykk. Hun tror ADHD-diagnosene henger sammen med blant annet mye tv-titting som gjør at barna ikke klarer å bruke kroppen og fantasien i stor nok grad, og dermed blir urolige.