Noen så meg i avisen! I artikkelen om Utflukts Antidesign-nummer. Og har skrevet debattinnlegg! Karl-Fredrik Tangen er til og med en it-fyr i reklamebransjen. Rett nok var han ikke så opptatt av meg, mest av eierretten til sitt eget begrep, men jeg kan i hvert fall svare, og virke smart, kanskje en anelse sarkastisk, og få profilert meg. Jeg er glad Tangen sier det så rett ut, kan jeg skrive, selv om han er litt uklar, og så kan jeg presisere akkurat hvor politisk, radikal, naturlig, varm, empatisk, smart og interessant jeg egentlig er. Jeg kan skrive et omfattende, men ikke altfor langt og pretensiøst svar, hvor jeg viser at jeg forstår svært mye av både sosiologien, antropologien, antroposofien og psykologien, selv om jeg ennå ikke har fullført hovedfag. Og kanskje vil Bjørgulv Braanen lese innlegget mitt og tenke; jøss, hun der er det jammen noe med, og invitere meg på en av de viktige festene. Let's face it, det er rundt Braanen det skjer om dagen, Samtiden, Morgenbladet og Ny Tid er passé, det vet alle som vil noe i kulturlivet, og da kan jeg si til ham liksom i forbifarten: Har du forresten lest artikkelen «Are there Good and Bad Nationalisms» av David Brown, den setter virkelig hele debatten i perspektiv, han avviser i stor grad skillet mellom den fransk-republikanske og tysk-romantiske nasjonalismen, og fortelle ham at jeg bare jobber der for pengene – i Dagbladet altså, og så vil vi havne i en interessant diskusjon, der jeg virker veldig smart, men ikke så høylytt, og ganske søt også, jeg kunne hatt på meg den fine kjolen jeg kjøpte i New York, eller det gammelrosa skjørtet jeg kjøpte på Noa Noa i forrige uke. Noe litt særegent og ikke altfor moteriktig. Så jeg kler Utflukts Antidesign-nummer. Jeg må passe meg for bohem-indianerstilen, den ble ditcha i Natt og Dags siste nummer, noe med en Elle-fest som ble omtalt i nedsettende ordelag. Og så må jeg passe på å ikke drikke for mye og bli kranglete og arrogant, eller røyke rullings og sånt, det er smart og pen som er greia, ikke skrikende, politiske sinte damer, det var feministene før det, ikke nå. Og når jeg går ute med barna hjemme på Tøyen og Enerhaugen – det er der alle de bra folka henger, Grünerløkka er dødsteit og Kampen for Petter Nome-typer, for på Enerhaugen bor homsene, selv om det som virkelig er tøft nå er drabantby, bare de virkelig kule flytter dit, de som har skikkelig integritet – vil noen av de som var på festen stoppe i forbifarten og veksle noen ord, og de vil tenke, jøss, hun der får jammen til mye, alenemor og alt, hun er det noe spesielt med, og kanskje senere en gang blir jeg invitert til enda en fest, eller tilbudt en jobb. Og kanskje vi avtaler en kaffe for å snakke om et interessant prosjekt, de kan komme innom meg og ta en kaffe på kjøkkenet, en vanlig koke- eller traktekaffe, litt sånn upretensiøst, og de vil se seg rundt og nikke anerkjennende til bokhyllene mine hjemme, det er så sin sak at mamma og pappa var radikale studenter på 70-tallet og gjorde meg vant til å lese, jeg har i hvert fall skjønt hakket mer enn dem, at man ikke skal ha hyllene fylt av bokklubbøker, men mer ting som ingen andre har lest, og jeg har det litt sånn hyggelig rotete hjemme, de kan se at jeg ikke er så opptatt av hvordan det ser ut, og barna virker veldig søte og vi har et svært godt forhold til hverandre. Jeg må passe på å kjøpe noen nye klær til datteren min, de der rosa hiphopete H&M-glinsende greiene er på grensen, selv om sønnen min godt kan ha litt sånn hiphopøstkant-invandrerlook, for vi er jo veldig tolerante og barn i alle farger henger hjemme hos oss, jeg må huske å handle på Mexx kids eller Benetton, der er det bedre klær til småjenter, selv om hun ikke liker det, jeg kan overtale henne.