Hva har Holiday Golightly («Breakfast at Tiffanys», 1958) og «shopoholikeren» Becky Bloomwood til felles? Not much. De er sjarmerende og vimsete, men der Truman Capotes hovedperson faktisk er gitt en historie og en personlighet, er Sophie Kinsellas gjennomgangsfigur en reklameplakat for et forunderlig foreldet kvinnesyn. Den vimsete unge kvinnen er en moderne arketyp, og i tre av Gyldendals nyeste utgivelser («Litterære drops») heter hun Becky Bloomwood. Becky er shopoholiker, hun er i stand til å kjøpe hva som helst som kommer i hennes vei, om det er en lekker topp eller et antikt barskap, spiller ingen rolle. Hennes lyst etter ting, vakre eller på en eller annen måte interessante, er umettelig. Tilfredsstillelsen av tingbegjæret gir lykkefølelse, et kortvarig ekvilibrium. Så kommer skammen, det vil si regningen, brevene fra kreditor som kan komme til å velte alt. Men som seg hør og bør: Becky klarer brasene, hun reiser seg gang på gang, moralsk og økonomisk, og får til slutt både prinsen og halve kongeriket. Det pussige er at bøkene om Becky har den samme virkning på leseren som stormagasinene og spesialforretningene har på vår heltinne. Umiddelbar tilfredsstillelse, som drops!, men vi må ha mer, mer og mer. Sophie Kinsella har hittil skrevet til sammen fire bøker om Becky, tre av dem er utgitt på norsk. Den første i serien fikk den norske tittelen «En shopoholikers hemmelige drømmeverden». Titlene på enkeltbøkene får en til å tenke på ungdomsseriene fra egen oppvekst, og denne første impulsen blir bekreftet av innhold og språk. Når en forfatter går inn i et så opptråkket landskap som populærlitteraturen, i dette tilfellet såkalte «dameromaner», er det avgjørende å spille rent på sitt instrument. Få estetiske blundere er enklere å avsløre enn synder mot den populærkulturelle diskurs. Kinsella gjør ingen blundere, men tilfører heller ikke sjangeren noe nytt. Hun er ganske enkelt en effektiv snekker som ikke bommer med hammeren. «Breakfast at Tiffanys» er også en fortelling om en vimsete ung kvinne, men en svært annerledes variant. Forskjellene er enkle å lokalisere, iallfall når man, slik som jeg nettopp har gjort, har lest Truman Capotes knapt hundre sider lange fiksjonstekst etter å ha lidd, men også ledd meg gjennom Kinsellas nesten tusen sider lange tull og tøys. (I parentes bemerket, jeg elsker all slags vrøvl, dessuten ser jeg at Kinsella delvis har gjort forsøk på blåkopiering av fyrsten over genialt tant og fjas, P. J. Woodhouse.) Den innlysende forskjellen ligger i evnen til å skape noe genuint eget, språklig, idemessig – Capote – og på den andre siden: Kinsellas utelukkende parafraserende virksomhet, godt snekkerarbeid på kopinivå. Hva kopieres: først og fremst klisjeen om den vimsete ungpiken, kjent fra den borgelige (og viktorianske) romanen, men kanskje like mye nyere versjoner som Bridget Jones-bøkene til Helen Fielding. Jeg ser et større talent hos Fielding enn Kinsella, selv om det, som man sier, ikke sier svært meget. Men kanskje sier det noe i alle fall, for om Bridget Jones er en tidvis vittig utlevering av en viss klisjé om kvinnen, er Kinsellas hovedperson en effektivt skrevet hån mot den moderne kvinnen som sådan. Vi kjenner henne igjen fra gamle dagers ungpikebøker og dagens såpeserier: troskyldighet iblandet en dråpe kynisme, hun som kommer unna ved å spille på rotekoppsjarmen; i motsetning til eldre sujetter for overvinnelse av vanskeligheter, der man ble satt på harde prøver, holder det at man er en liten smule oppfinnsom: I en av Kinsellas bøker om Becky arrangerer hun en auksjon av klær, sko, ting og tang for å skaffe penger til kreditorene sine. Bortsett fra at gjenkjennelsesverdien for de fleste vil være lik null (ikke mange av oss har dyre designerkjoler å auksjonere bort), er det meget vanskelig å opparbeide den helt store empatien for det personlige tapet dette skulle innebære. For ikke å snakke om at bøkene er en hyllest til moderne korrupt bankvesen – som tillater enkeltpersoner å bli gjeldsslaver i henhold til konsumpsjonens evangelium – og dessuten gjør privatøkonomi til et spørsmål utelukkende om å være smart og god. Snill. Holiday (Holly) Golightly er også vimsete og ekstravagant, dessuten promiskuøs. Promiskuøs målt med omverdenens mål. Hennes drøm om et godt liv innkapsles i den følelsen en frokost på New Yorks fasjonable Tiffanys gir henne: en følelse av renhet og behag, av ro. Holly er en skadeskutt fattigjente uten illusjoner. Hun skaper illusjoner hos menn, men har selv ingen. Og hun besitter en form for uskyldighet midt oppe i det hele, som ikke må forveksles med naivitet. Forunderlig, forunderlig. Hvordan lyder dagens evangelium: Fiber, fiber! og jeg sier eder: I Beckys verden er der ikke mye fiber, men ideligen luft og sukkerspinn. Luft og sukker kan være både godt og tilfredsstillende, som en venetiansk frokost en sommerdag, som ciabatta med honning. Fortellinger som påstår sjarm, men som ikke kan leses uavhengig av deres implisitte kvinneforakt – fremstilt som pussigheter – får Holly Golightlys uvisse skjebne til å fremstå som: mat for sultne, litteratur. Eskapisme er ikke å forakte, og moderne eventyr er mangelvare. Nå skal jeg sannelig gi meg i kast med Harry Potter, kanskje finner jeg det jeg leter etter der?