Det finnes en mental liste over bøker jeg ikke har lest, bøker jeg kanskje føler jeg burde ha lest for å kunne opprettholde en fasade som «lesende», og som står som gapende hull idet jeg forestiller meg er den dannede manns kanon. Nå er det ikke spesielt viktig for meg å skulle skreddersy mine leseopplevelser etter hva som framstår som mer eller mindre dannet, kanskje tvert imot, men når sommeren nærmer seg begynner jeg likevel alltid å mane fram små selvbedragerske bilder av meg selv med en bok som dermed kan strykes fra lista. Dette er sommerlista. Den består av forbigåtte klassikere og gjerne bøker som av noen betegnes med den enda finere benevnelsen verk, ikke bare på grunn av deres lengde, eller mange bind, men også deres imaginære tyngde på dannelsesvekta. Derfor har denne lista fått navn etter den lengste ferien, den med de lange dagene og netter med godt leselys. Det er bøker og verk som kanskje krever en sommer. Et gjentagende selvbedrag er det hvor jeg ser meg selv i en fluktstol på hytta med et glass hvitvin stående i gresset og med en solbleket utgave av det siste og tolvte bindet av Prousts «På sporet av den tapte tid» i hånda. «Eller kanskje er det Joyce i sommer!