I et innlegg i Klassekampen 15. juli utdyper Harriet Bjerrum Nielsen sine synspunkter på forholdet mellom feminisme og vitenskap. Jeg vil understreke følgende vedrørende mine egne synspunkter:1. I forbindelse med mitt avhandlingsarbeid, har jeg sett nærmere på diskusjonen om «hva feminisme er» i norsk kjønnsforskning etter 1990. Jeg har gått igjennom relevante artikler av norske forfattere i norske og internasjonale tidsskrifter, antologibidrag, monografier og avhandlingskapitler. Det dreier seg i alt om noen hundre tekster. Mine uttalelser om noen tendenser i denne diskusjonen baserer seg ikke på tilfeldige lesninger, men på et systematisk studium. Min kjennskap til feministiske diskusjoner i Norge før 1990 er mindre systematisk. Jeg skrev imidlertid hovedfagsoppgave om utviklingen i norsk kvinne- og kjønnssosiologi etter 1970. Jeg er således ikke ukjent med at «temaer har vært debattert» før jeg selv kom inn i fagfeltet. Det betyr ikke at alle synspunkter som har etablert seg som gjengse er riktige.2. I forbindelse med mitt avhandlingsarbeid har jeg også undersøkt begrepet «feministisk epistemologi» (eller «kunnskapsteori»). I denne sammenheng har jeg blant annet trukket veksler på filosofene Elizabeth Anderson og Helen Longino. Sandra Hardings program for en feministisk vitenskap er, etter mitt syn, forfeilet, også i sin reformulerte utgave. At «ingen kan beskrive verden fra en gudeposisjon» og at «all kunnskap er situert», som Bjerrum Nielsen skriver, går det selvsagt ikke an å være uenig i: Dette er utgangspunktet for all postempiristisk vitenskapsfilosofi. Et slikt utgangspunkt «utelukker» på ingen måte «et sannhetsbegrep» – også på dette punktet er Bjerrum Nielsen og jeg enige. Vår uenighet dreier seg om hvorvidt Donna Haraway skriver klargjørende om dette forholdet. Bjerrum Nielsen mener ja. Jeg mener nei.3. Bjerrum Nielsen spør hva jeg mener om Nancy Frasers og Seyla Benhabibs kritikk av Habermas. Nancy Frasers kritikk av Habermas' sosialteori er, etter mitt syn, innsiktsfull. Den har også påvirket Habermas selv. For eksempel har han innarbeidet hennes distinksjon mellom sterke og svake offentligheter. Seyla Benhabib har utviklet en interessant variant av Habermas' diskursetikk og teori om deliberativt demokrati. I likhet med Fraser, har hun skarpt kritisert den postmoderne fornuftskritikk. 4. Bjerrum Nielsen skriver at «den langt overveiende delen av kvinneforskningen har vært traust og solid empirisk forskning». Det er jeg enig med henne i. Den feministiske vitenskapsteori jeg forsvarer, anerkjenner betydningen av – og vitenskapeligheten i – denne type forskning. Jeg er også enig i at «forsvaret for kvalitative metoder innen samfunnsvitenskap» er en viktig «landevinning», og at Karin Widerberg og Elisabeth L'orange Fürst er gode eksempler i denne sammenheng. Det er utviklingen av dette forsvaret av alternative metoder til et forsvar av en alternativ kunnskapsteori jeg har innsigelser mot.5. Bjerrum Nielsen synes å legge til grunn at normative teorier om vitenskap får være som de vil, fordi den vitenskapelige praksis knapt påvirkes av slike teorier. Min antagelse er at teorier kan påvirke praksis.6. Muligens har Bjerrum Nielsen og jeg ulike angrepsvinkler i møte med ulike feministiske vitenskapsteorier. Hun understreker at teorienes oppkomst – uansett hva man måtte mene om deres mer spesifikke innhold – skyldes rettferdig feministisk harme mot en patriarkalsk, vestlig vitenskap. Det har hun helt rett i; slik oppsto de feministiske vitenskapsteoriene. Men alle teorier med en «rettferdig» oppkomst, er ikke nødvendigvis gyldige. Det går jeg ut fra at Bjerrum Nielsen vil være enig med meg i. Feministiske vitenskapsteoretikeres påstander kan dessuten ikke alle være gyldige, fordi de er motstridende. I forbindelse med mitt avhandlingsarbeid har jeg, etter beste evne, forsøkt å vurdere hvilke av dem jeg selv finner overbevisende.7. De problemstillinger jeg har tatt opp angår ikke bare kjønnsforskningen, de angår også andre forskningsfelt, påpeker Bjerrum Nielsen. Det er imidlertid kjønnsforskningen jeg har studert. Bjerrum Nielsen som mener det var usaklig av meg å uttale meg om tendenser i feltet jeg har studert, tilgir meg sikkert for at jeg lar være å uttale meg om tendenser i forskningsfelt jeg ikke har studert.