Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Nostalgi

Jeg var for noen korte dager på gjenvisitt i barndommens sommerparadis. Gikk over de samme fjæresteinene til badeplassen ved storsteinen og til Naustberget hvor de gamle naustene nå stort sett var seget i kne og torvtakene gapte med svære hull. Stiene var enten gjengrodd eller asfaltert, jordene var overvokst med småtrær og de gamle sliterne var borte. Jeg møtte bare èn, som en Johan Bojersk siste viking tuslet han møysommelig omkring nede ved naustene. Tanken på disse somrene, det forgangne, alt som hadde vært og som aldri mer skulle komme, ga den tykke følelsen i halsen kjent som nostalgi.Et av mine biologiske oppheng er trangen til å lete etter det rasjonelle i all adferd. For de fleste organismer ligger denne biologiske rasjonaliteten i dagen, livet er i alt vesentlig et sett med biologisk sett fornuftige grep som i sum har gjort arten eller organismen til en evolusjonær vinner. Men, noe av det fascinerende ved mennesket er nettopp vår irrasjonalitet, alle våre mer eller mindre underlige egenskaper som ikke passer den rasjonelle sjablongen. Frykt, sinne, aggresjon, kjærlighet, ja sågar moral er rasjonelt begrunnet – rent biologisk sett (selv om det gjerne er denne type følelser vi gjerne forbinder med irrasjonelle handlinger). De fleste følelser motiverer handling, man kan ikke ville før man har følt. Men så har vi følelser som nostalgi og dens følelsesmessige slektninger sentimentalitet, vemod og melankoli. Dette er følelser som fungerer deaktiverende. Hvor passer de inn? De passer ikke inn i et biologisk skjema. Nostalgien har ingen åpenbar nytteverdi, like lite som melankolien. Vi er sikkert det eneste dyr som har formeninger om framtiden, men samtidig sikkert også det eneste som kan lengte etter fortiden. Denne lengselen er en underlig egenskap som utgjør en del av vår biologiske og evolusjonære irrasjonalitet som – så langt vi vet – skiller oss fra alle andre organismer som er først og sist nyttemaksimerende. Den evolusjonære rasjonaliteten er også en sentral del av våre liv, men så er det også noe mer som gjør at man en sommerdag kan sitte på en stein i fjæra, se de samme bølgene, høre de samme måkeskrikene og kjenne den samme lukta av lyng og sjø og føle at livet er som en elv der vi farer med strømmen mens elva selv er den samme – og på samme tid føle glede og sorg over at slik er det.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen