I Klassekampen 12. juli er avisas musikkskribent Egil Baumann skuffet over at operainteressen er så laber i Norge. Han bygger på en artikkel i Aftenposten 25. juni som refererer tall fra Norsk kulturbarometer, Statistisk Sentralbyrås undersøkelse av det norske folks kulturbruk i 2004. Her kommer det fram at bare fem prosent av befolkningen har sett en opera eller en operette i 2004. Aftenposten slår kategorisk fast at «opera fortsatt ikke er populært», og i sin artikkel prøver Egil Baumann, som selv er operaelsker, å finne forklaringer på operakunstens manglende popularitet i Norge. Merkelig nok gjør han ingen forsøk på å se nærmere på hvilken virkelighet som skjuler seg bak statistikken, og like lite som Aftenpostens journalist, stiller han det opplagte spørsmålet: Hvor stort er operatilbudet i Norge? Hvis det settes opp forsvinnende få operaforestillinger i et land, sier det seg selv at publikumsbesøket må bli lavt. I Norge har vi en «institusjonsopera», Den Norske Opera, som ligger i Oslo. Til sammenligning finnes det tre operaer i Berlin. Ifølge Operaens årsmelding ble det i 2004 spilt 54 operaforestillinger i Oslo. Dette utgjør naturligvis ikke hele operaens virksomhet: På Hovedscenen ble det også vist 55 ballettforestillinger, to ballett- og operaoppsetninger beregnet på de yngre, «Eventyret om Svanesjøen og Dukkedoktoren». Operaen ga dessuten ni ulike konserter på forskjellige scener i byen. Men det er opera-oppsetninger som er utgangspunktet for den deprimerende statistikken, og her er altså tilbudet temmelig magert. Til sammenligning spilte norske institusjonsteatre 6.155 forestillinger i 2003 (2004-tallene foreligger ennå ikke, men her er ikke variasjonene store fra år til år). Og da er ikke tilbudet fra de frie sceniske gruppene eller fra landets mange amatører medregnet – og begge disse trekker svært mange publikummere. Men omtrent ingen av dem satser på operaoppsetninger. I Norge har vi altså en fast operascene i kontinuerlig drift. Den ligger i Oslo. I tillegg har den økende operainteressen utover landet ført til at Kulturdepartementet har gitt ti distriktsoperaer fast plass på kulturbudsjettet. Operaen i Kristiansund – den eldste og mest etablerte – mottar 7,5 millioner i årlig støtte fra staten, mens Musikkteatret i Bodø får litt over en halv million kroner. Det sier seg selv at kapasiteten blir begrenset. Noen klarer å lage to eller tre produksjoner årlig, andre spiller bare annet hvert år. Flere av disse distriktsoperaene ligger dessuten på små tettsteder der publikumsgrunnlaget ikke gjør det mulig å spille en forestilling så veldig mange ganger. Kulturbarometret viser også at operabesøket som også hadde ligget på fem prosent i 1991 og 1994, steg til seks prosent i 1997 og 2000. Når tallene er så små, blir selv en prosent betydningsfull: Annen halvdel av 1990-årene var tiden da vi opplevde en kraftfull oppblomstring av lokale operaproduksjoner – Opera Nordfjord, Steinvikholm Musikkteater, RingsakerOperaen, Operaen i Kristiansund, musikkteatrene i Bodø og Trondheim og mange andre. Deres opera- og operetteforestillinger har vakt enorm interesse. Opera Nordfjord i Eid kommune – innbyggerantall i underkant av 6000 – er et godt eksempel. Da noen ildsjeler i 1998 satte opp «Flaggermusen», trodde de færreste at det ville gå bra: «Flaggermusen» gikk fire ganger for fulle hus. Det samme skjedde med neste produksjon, «La Traviata» som ble spilt seks ganger, og i 2000 gikk «La Bohème» åtte ganger – også for fulle hus. I dag skriver Opera Nordfjord på sin hjemmeside at «opera, som for fem år sidan var eit framandord for mange i Sogn og Fjordane, er no eit sjølvsagt og naturleg kulturtilbod for dei fleste».Når operabesøket i 2004 igjen har gått tilbake til fem prosent, behøver det slett ikke bety at operainteressen er mindre. En mer sannsynlig forklaring er at tilbudet er blitt mindre: Den Norske Operas Riksopera har nemlig trappet ned virksomheten i den senere tid: «Distriktene føler seg glemt av Den Norske Opera», sa styreleder i Riksoperaen, Torbjørn Urfjell til NRKs Kulturnytt i mars i år. Fremdeles ifølge Kulturnytt har operasjef Bjørn Simensen, til tross for sterkt press fra Kulturdepartementet, ikke prioritert Riksoperaens turneer. Det har ført til at «mange spillesteder som tradisjonelt har hatt høykvalitetsopera i sine nærområdet er i ferd med å dø som spillesteder,» konstaterer Torbjørn Urfjell. Men når Riksoperaen kommer, strømmer publikum til: i 2004 ble «Carmen» spilt tre ganger i Sandnes og sett av 1.870, mens en forestilling av «Bajazzo» i Harstad trakk 1.800!Kanskje det heller er imponerende at hele fem prosent av befolkningen gikk og så opera i fjor? I 2002 var vi 4,5 millioner nordmenn. Kulturbarometret har henvendt seg til et representativt utvalg i alderen 9 til 80 år. La oss derfor gå ut fra at Kulturbarometret opererer med cirka 3,5 millioner potensielle operapublikummere. Når fem prosent av disse sier at de har opplevd opera i 2004, betyr det at cirka 175.000 nordmenn har gått i operaen det året. Hvis alle de 54 operaoppsetningene som ble spilt på Den Norske Opera hadde gått for stappfulle hus, ville salen med sine 1051 seter ikke hatt plass til flere enn 56.754! Likevel så altså cirka 175.000 nordmenn en opera – eller en operette – i 2004. At enkelte – fremdeles ifølge Kulturbarometret – sier de ikke er så «interessert» i opera, er for øvrig ikke så rart. De færreste av oss er interessert i fullstendig uoppnåelige kulturgoder. Men når vi snart får nytt operahus, og satsingen på så vel Riksopera som distriktsoperaene forhåpentligvis intensiveres, kan vi ende opp som en lidenskapelig operanasjon før vi vet ordet av det. IdaLou Larsen er redaktør for www.scenekunst.no