Johan Harstad«Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?»Roman, 638 siderGyldendal 2005»Buzz Aldrin...» er en roman om å ville bli latt i fred, om å ønske å få være et usynlig tannhjul i maskineriet. Uttrykket «den evige toer» – vi husker alle at Buzz Aldrin var den andre etter Neil Armstrong som satte foten på månens overflate under Apollo 11-landingen – blir endevendt, oppvurdert, ikke uten overraskende, ytterligere skruoperasjoner. Hvis Johan Harstad, som er 26 år, hadde brukt mindre enn tre år på denne romanen, hadde jeg blitt dypt skeptisk: «Buzz Aldrin...» er ikke bare voluminøs med hensyn til sideantall, den er spekket av musikalske, historiske og vitenskapelige referanser, og rammefortellingen må ha krevet mange og lange samtaler, lesning og, ikke minst, reiser. Harstad forteller om Mattias, som en vårdag 1999 mister kjæresten og jobben, glir inn i depresjon, men som likevel blir med kameraten Jørn og bandet hans til Færøyene. Våt til skinnet, forslått og med 15.000 kroner gjemt i en konvolutt i jakka, våkner han på en vei et sted på Færøyene. Det vil si, det kunne vært hvor som helst for Mattias sin del, inntil han blir plukket opp av Havstein. Havstein er psykiater, driver et ettervernstilbud på den nedlagte «Fabrikken». Der bor også Anna, Palli og Ennen. Etter en dramatisk livredning nyttårsaften til år 2000 blir også amerikaneren Carl en del av husholdet. Både deres og Mattias sin historie blir tildels svært langsomt rullet opp, ikke før på de aller siste sidene blir noen av de siste puslespillbitene lagt til. Jeg har vent meg til å reagere instinktivt skeptisk bare ved synet av tykke bøker, «Buzz Aldrin...» intet unntak. I Harstads tilfelle har det også spilt en rolle at han tidligere har utgitt to gode novellesamlinger, og overgangen til romanmurstein bør (kanskje) ha bakgrunn i tungtveiende årsaker. Selv om motivet som er nevnt innledningsvis, aldri mistes av syne, satt jeg under lesningen av de cirka to hundre siste sidene, med en stigende forvirring. For på tross av at Harstad både skriver sterke og gripende enkelthistorier – uten sentimentale overkjøringer – og udiskutabelt evner å knytte dem sammen i et kompositorisk hele, begynte jeg å bekymre meg for om «den store romanen» er hans beste element. Når jeg etter endt lesning har kommet fram til at han mestrer formatet (på tross av en litt for abrubt slutt), skyldes det de mange «twists and turns» han gir hovedmotivet, uten at det ender med at det blir forlatt. Slutten er likevel problematisk, den er en slags happy ending, etterfulgt av en (pliktskyldig?) epilogaktig sekvens om menneskets ensomhet under stjernene. Den virker litt for hurtig sammenrasket, litt for påstått i forhold til hva leseren tidligere har blitt forberedt på. Inntrykket forsterkes av at Harstads språk her mister den tilforlateligheten det hele tida ellers har vært preget av. Det går opp i gir, litt sånn «nå må jeg bli ferdig», puh! Innvendingene omkring romanslutten skal oppfattes som en anmerkning om skjønnhetsfeil, ikke som karakteriserende for romanen som sådan. «Buzz Aldrin...» er utsøkt romankunst om menneskers lengsel etter å henge sammen, at verden skal henge sammen. Harstads språkkunst inneholder alle de nyanser man kan forlange av et ambisiøst og voluminøst romanprosjekt: blant annet blandes underfundig humor inn i tørre, men malende skildringer av landskap og hendelser. Måten han nesten umerkelig innskriver samtidshistorie og politiske rystelser (Balkan) i en roman som tilsynelatende mest handler om private rystelser på, både imponerer og griper. Derav «sommerfugleffekten», et bærende sidemotiv i romanen, eller historien om hvordan «alt henger sammen med alt». «Men også det usynlige sees til slutt, som et hvitt omriss i bevegelse i naturen, og det finnes ingen steder å gjemme seg. Den som gjemmer seg ved å krype ned i et hull, dukker opp igjen ved åpningen av et annet, til våren. Lille muldvarp.» Torunn Borge er Klassekampens hovedanmelder