29. mai ble Frankrike det første EU-land som forkastet EUs grunnlovstraktat ved folkeavstemning. Mange analytikere er enige om at det franske «nei» uttrykte velgernes mistro overfor landets politiske ledelse, deres frykt for en stadig mer usikker framtid og deres skepsis overfor en konstruksjon som i stadig større grad ansees som en trussel mot den franske velferdsmodellen og som i tillegg ikke lenger sikrer Frankrike innflytelse i og utenfor Europa. Valgresultatet reiser spørsmålet om hvilken rolle Frankrike vil kunne spille i EU i framtiden. Folkeavstemningen vitnet på nytt om kløften som de siste årene har oppstått mellom franske velgere og landets politiske establishment. Denne kløften kom allerede til syne under presidentvalgets første omgang i 2002. President Chirac, som stilte til gjenvalg, fikk under 20 prosent av stemmene. Daværende statsminister Lionel Jospin, som da var venstresidens klareste seiershåp og en opplagt motkandidat mot Chirac, ble slått ut av det ytre høyres kandidat Jean-Marie le Pen. For første gang i republikkens historie kom dermed det ekstreme høyre til avgjørende runde i det som er det viktigste valget i Frankrike. En «politisk tsunami» av lignende omfang gjentok seg 29. mai i år, eller var nærmere en forlengelse av 2002-krisen. 55 prosent av velgerne stemte mot EU-traktaten til tross for hardt press fra landets president og regjeringen, men også fra de sentrale aktørene som helt siden inngangen av 1950-årene har stått bak utformingen av landets europapolitikk; sosialdemokratene, kristeligdemokratene og gaullistene. I den forstand har EU heller vært collateral damage enn hovedmålskive for velgernes raseri. «Den franske krisen» skyldes primært forvitringen av et politisk system som general de Gaulle innførte i 1958. Den femte republikk, som ble skapt for å sikre Frankrike et sterkt lederskap til enhver tid, gjenspeiler rett og slett ikke lenger generalens opprinnelige mål. Dette «republikanske monarki» har blitt tømt for substans av flere grunner: En av dem er gjentatte samboerskap mellom presidenter og regjeringer av ulike politiske fløyer, som både svekket presidentenes autoritet og regjeringenes legitimitet, og førte til at skillelinjene mellom venstre- og høyresiden ble visket ut. En annen grunn er den svake rollen landets to kamre (nasjonalforsamling og senat) spiller i det politiske liv, og en for lav grad av desentralisering i beslutningsapparatet. Begge svekker det demokratiske fundamentet i det politiske landskap og hindrer en effektiv vertikal kommunikasjon. En tredje grunn er ulike regjeringers manglende evne til å modernisere landets økonomi og løse sosiale utfordringer som denne moderniseringen innebar over tid, noe som har forsterket klasseskillet i det franske samfunn og nærmest ført til det sistnevntes sammenbrudd. Til slutt er det politiske lederskapet i Frankrike fortsatt preget av elitistisk tenkning og mangel på reell fornyelse. Det som primært mangler i Frankrike er dermed et mangfold som gjør det mulig å utforske nye veier og kanskje finne nye løsninger på gamle spørsmål.