I sin kronikk «Den nye kjønnsfella» i Klassekampen lørdag 9. juli/søndag 10. juli, 2005, skriver Elin Brodin om de negative bivirkningene av likestillingskampen. De «bivirkningene» Bodin evner er diskriminering av mannen gjennom verneplikt kun for menn og forfordeling av kvinner i barnefordelingssaker. Det er ikke vanskelig å være enig med Brodin i at dette er diskriminering av menn og at det virkelig er nødvendig å gjøre noe med slike saker nå. Derimot synes jeg det blir feil å kalle dette bivirkninger av likestillingskampen – er det ikke heller rester av det gamle kjønnsrollemønsteret? Rollemønsteret diskriminerer ikke bare kvinner, det setter både menn og kvinner i båser, og det er derfor positivt for begge kjønn å bli kvitt det. At det bare er menn som har verneplikt, er ikke noe som har kommet med likestillingskampen, det har eksistert mye lenger og er nettopp et resultat av de gamle rollene som sa at kvinnen skulle være hjemme og passe barn og hjem, mens det «sterkeste kjønn» skulle tjene penger og beskytte familien og fedrelandet. Bare det at vi fortsatt referer til Norge som fedrelandet (med andre ord et land bygget av menn) vitner om det. At det oftest er mor som får mest samvær med barna, er også noe som henger igjen, og ikke noe som dukket opp da de første feministene begynte å røre på seg. Altså er ikke disse kjønnsfellene særlig nye. Forslag om verneplikt også for kvinner og mer barneomsorg for fedre ville neppe hatt særlig stor gjennomslagskraft tidlig på 1800-tallet, og da var det ikke akkurat feminister som satt med makta. Derfor vil jeg påstå at å jobbe med å fjerne slike urettferdigheter som Brodin kaller bivirkninger av likestillingskampen er helt i tråd med denne og faktisk fremmer dens sak – nemlig likestilling.