Noen her på berget begynte så smått å diskutere på nettet, sånn cirka 1992. Det var befriende fordi man kunne diskutere uten sensur, men noe utrivelig fordi nettet den gang var preget av data-nerder med parodisk svære egoer. Man fikk beskjed om å holde kjeft i noen måneder og lytte ydmykt, slik at man lærte seg takt og tone. «Don't waste my time». Men tida har gjort sitt: sjølhøytideligheten til de tidlige nettets helter tåler historisk avstand omtrent like godt som hockeysveis, puddelrock og nærradio (det siste kommer jeg tilbake til).Fleip til side: Med Internett kom man for første gang i den situasjon at ingen trengte å få sine ytringer begrenset (lengde, hyppighet) av praktisk/tekniske årsaker. Dette er et kvalitativt sprang framover for ytringsfriheten. Slik er det ikke i tradisjonelle medier som avis/radio/TV. Der ligger det i mediets natur at plass og tid er begrensa. Skal du (eller et bestemt tema) få mer plass, må andre få mindre. Det samme gjelder møter i foreninger o.l.: Taletida må fordeles noenlunde jevnt mellom de taletrengte. Disse objektivt eksisterende begrensningene misbrukes sjølsagt av (noen av) portvokterne (for eksempel redaktører) til å sensurere noen og favorisere andre etter eget verdisyn, enten det er personer eller temaer. Dette skjer (ofte temmelig hyklersk) under henvisning til det for så vidt ubestridelige faktum at det ikke er ubegrenset plass/tid til rådighet, men det blir ikke mer sympatisk av den grunn.