Med økt valgfrihet i offentlig sektor vektlegges vår rolle som forbrukere i større grad enn andre tilknytningsformer mellom individ og stat. Intuitivt er det noe attraktivt ved dette. Samtidig er det lett å se at valgfrihet også har problematiske konsekvenser. Hvis du i utgangspunktet ønsker at barna dine skal gå på skolen i nærmiljøet, fungerer dette utmerket så lenge de aller fleste andre også gjør det. Hvis derimot ressurssterke foreldre flytter barna til andre skoler som følge av at andelen minoritetsspråklige elever stiger over det de mener er en akseptabel grense, kan du også finne det formålstjenlig å flytte. For til slutt overskrides kanskje også din grense. Samtidig hadde du kommet bedre ut hvis denne valgfriheten var mindre, slik at de aller fleste forble på skolen i nærmiljøet. Poenget er at så snart valgfrihet blir utbredt, individualiseres beslutningene: Området for hva som er fellesskapets beslutninger innsnevres, og vi skal i stedet foreta disse valgene som privatpersoner og forbrukere av offentlige tjenester. Statssekretær Eirik Lae Solberg unnlater imidlertid å bruke forbrukerbegrepet i innlegget 7. juli, som omhandler regjeringens handlingsplan «Modernisering for velferd». Solberg skriver her: «Innbyggerne går fra å være klienter som er prisgitt fasttømrede standardløsninger, til å bli borgere som kan stille krav.»I stedet for «borgere» hadde det her vært naturlig å skrive «forbrukere». Men det er mulig det ennå er et litt for belastet begrep i velferdspolitikken. Derfor søker Solberg tilflukt i begrepet om borgeren. Nå har imidlertid begrepet «borger» flere betydninger. Det som er mest anvendt i norsk debatt betoner rollen som samfunnsborger. I denne betydningen skjeler borgeren til fellesskapets beste, der forbrukeren forfølger sine egne interesser. Som forbruker av bensin er jeg tjent med lavest mulig bensinpriser, som samfunnsborger ser jeg helst at avgiftene forblir høye. Det er åpenbart at de eldre pleietrengende, som Solberg har slik omsorg for, stiller krav i den førstnevnte betydning: De vil (personlig) ha best mulig tjenester, og er derfor tjent med å ha flere alternativer. Var de borgere, ville de stilt krav om best mulig løsninger i eldreomsorgen for alle, uavhengig av for eksempel evne til å finne frem i tilbudsjungelen.