Først og fremst kjennetegnes makten ved muligheten til å ta ordet, til å beholde det og til å bli hørt. Makten eier talen. Å komme til orde har vært en viktig del av de maktesløses kamp til alle tider. De mektige snakker seg imellom og låner hverandre øre. Kanalene blant de mektige er åpne og den som får oppmerksomhet får også makt. Makten er et internt kommunikasjonssystem som ikke har noe iboende ønske om å kommunisere med utenverdenen. Men makten har en annen side, som ofte glemmes, nemlig tausheten. Tausheten er maktens kanskje mest effektive våpen. Enhver makt som blir utfordret vil instinktivt ty til dette våpnet. Den første fasen av en konfrontasjon mellom makt og avmakt blir fulgt av taushet. I løpet av denne tausheten vil makten foreta et kaldt og kynisk overslag, en taktisk vurdering av hvilket virkemiddel som vil være mest effektivt: tale eller fortsatt taushet. Det hele er et spørsmål om utfordringens alvor, av konfrontasjonens omfang. I det moderne demokratiet ligger ikke makten først og fremst hos enkeltpersoner, men i systemet, det vil si byråkratiet, i nettverket av administrative strukturer. Og her ligger også demokratiets største fare, nemlig ansiktsløsheten. Den tradisjonelle konfrontasjonen – ansikt til ansikt – mellom makt og avmakt er avskaffet. I despotiet møter avmakten i det minste et ansikt. I demokratiets byråkrati møter avmakten et ansiktsløst system. Og dette systemets primære kjennetegn og virkemiddel er taushet. Som all annen makt ønsker det å få være i fred og leve sitt liv uforstyrret.