I ettertid har jeg skjønt at jeg i oppveksten hadde en fordel som ikke var mange forunt. Jeg tok det simpelthen for gitt at alle var like, og at jeg ikke skilte meg ut på annet vis enn ved at dagligdagse tilfeldigheter slo inn og ville at vi alle skulle gjøre vårt. Når jeg sier like, så mener jeg ikke at alle var identiske rent utseendemessig. Det var jeg langt på vei klar over, skarpsynt som jeg var på den tida. Jeg mener bare at jeg gikk ut fra at alt jeg gjorde og tenkte, fantes som parallelle ønsker og tanker hos mine medmennesker. Jeg var for eksempel overbevist om at dersom jeg så noe morsomt i en situasjon, så ville alle andre også gjøre det. Denne overbevisningen har blant annet ført til at jeg alltid har ledd godt av mine egne spøker – i alle disse år. Men så har jeg da også ledd godt av andres. Det var nå likevel ikke poenget. Nei, poenget var derimot å si noe om hvor fordelaktig denne, la meg kalle det egenskapen, var. For mens alle andre usikre tenåringer gikk omkring å lurte på om de skilte seg ut fra den gemene hop, vandret jeg livets vei i lykkelig overbevisning om min tilhørighet i menneskerasen. Nå, fra et noe mer tilårskommet perspektiv, tenker jeg på hvor godt det er at jeg først har blitt klar over dette i ettertid. For så ensomt det må være å føle at man er alene i universet! Bedre da å tro at hvis noen ikke blir umåtelig fascinert av en Shakespeare-sonette eller en kriminalintrige fra Midtøsten à la Agatha Christie, så er det fordi de midlertidig har misforstått et poeng. For det var jo, på et tidspunkt, opplagt at dette var kvalitet – og det måtte vel alle være enig i?