I Hardanger ligger cruisebåtene på den stille, lysegrønne fjorden. Stupbratte fjell i svimlende høyder tar pusten fra besøkende, og gir en dyp rusfølelse. I liene trommer hvitryggspetten mellom frodig vegetasjon, slik den har gjort i alle år. Denne store spettefuglen har sitt kjerneområde her. Norges anslagsvis 1000 par, de fleste på Vestlandet, utgjør Vest- Europas eneste levedyktige bestand. Moderne skogdrift har sørget for dens bortgang i andre land, men i dette bratte terrenget kommer ikke skogsmaskinene så lett til. Selv om fremskritt blir gjort også her. Fremskritt for hvitryggspetten er det ikke. Jeg var nettopp på besøk i Hardanger. For et landskap! Jeg kan godt skjønne at det er herfra vi tar bildene som fronter Norge i utlandet. Åkrer med blomstrende epletrær, fargespill mellom sjø og fjell, isbreer som slynger seg nonchalant rundt fjelltoppene. I mine øyne var det likevel noe som svidde. Granplantninger over alt! Jeg kunne da sverge på at jeg ikke kan huske storstilt planting av gran i bakgrunnen på «Brudeferd i Hardanger»-bildet. Jeg kjenner fenomenet fra Nord-Norge og fra andre steder på Vestlandet. En storstilt genetisk og faunistisk forsøpling av naturen og det enkelte landskap, og selv om forholdene i Hardanger ikke var like ille som mange andre plasser, var tilgrisningen akkurat her, i hjertet av Norge, noe som var tungt å se.