Nylig forsvarte Magne Drangeid ved Universitetet i Stavanger sin doktorgradsavhandling om Alexander Kielland. Det er 33 år siden sist en doktorgradsavhandling om Kielland ble lagt fram. Å nå få en ny avhandling mellom hendene er stort, sier faglig opponent Jan Inge Sørbø i siste nummer av «Nordica Bergensia», tidsskrift for Nordisk Institutt ved Universitet i Bergen. Egentlig kan det sammenlignes med Kiellands egen glede over å skrive et nytt romankapittel, sier Sørbø: «Ja, jeg vil ikke paastaa, at det er fuldt saa morsomt som at have en Lax paa Stangen, men ialfald som en stor Ørret.»I avhandlinga vil Drangeid bildet av Kielland som en enkel og lettfattelig forfatter til livs. «Tendensdikteren» og radikaleren Kielland var egentlig i konflikt med seg selv, og brukte humor for å takle dobbeltposisjonen som aristokrat og samfunnsrefser, mener Drangeid. Det er ingen mindre enn romansjangerens «far», Miguel de Cervantes, Kielland kan takke for strategien, mener Drangeid. I likhet med Cervantes' tragi-komiske helt Don Quijote, er ikke Kiellands romankarakterer staute helter, men til tider stusslige skikkelser. Drangeid mener Kiellands humor i tekstene er et forsøk på å takle en dyp splittelse. Kielland ville gjerne assosieres med sin tids radikale som Georg Brandes, og framstilte seg gjerne som «ridderen» som brukte pennen som sverd. Problemet er at Kielland var en overklasse-aristokrat som selv var en del av det han kritiserte.