Det var noe med forrige helg. Det var noe med media den helgen som ga smak av en verden vi kunne hatt og burde hatt. På fredag kom Aftenposten på døra og slengte sultende barn i Niger i ansiktet på oss før vi hadde gnidd søvnen ut av øynene. Drømte vi? Avisforsider av slikt kaliber er i dag så sjelden kost at man nesten ikke kan tro det er sant. Det var en ekkel forside. Ingen av oss kan late som om vi ikke kjenner til fattigdommen som dreper tusenvis av babyer og barn hver dag, men – flaut som det er – vi må likevel minnes på det, sånn at vi ikke bare vet det, men kjenner, føler, og smertefullt innser at vi lever på bekostning av andre. Hvorfor gjør jeg ikke noe mer med det? Hvorfor er vi ikke kollektivt opprørte? Hvorfor går ikke mediene amok hver dag i sinne og sanne budskap over verdens urettferdighet og grusomme skjebner? Hvorfor stormer vi ikke Stortinget og Slottet og hvor det måtte være og krever at minst 90 prosent av oljefondet sporenstreks tas ut av nasjonens klør og spres ut i verden til alles beste, til alles beste. Hvorfor gjør vi ikke det? Jeg vet jeg ikke er alene om å nesten bli gal ved tanken på mine medmødre i sør som desperate og varsomt må bære sine elskede og døende barn i flere mil for kanskje å få hjelp fra en overarbeidet og underutstyrt lege fra nord. Jeg vet jeg ikke er alene om å sove dårlig om natten hvis jeg begynner å tenke slike tanker. Dårlig, av dårlig samvittighet, dårlig mage og en følelse av at andres lidelse nesten ikke er til å holde ut.