Denne uka har det vært et stort fokus på verdenshandelen og situasjonen for de fattigste landene i forbindelse med G8-møtet og forhandlingene i WTO. Diskusjonen går blant annet på om tollbarrierer er bra eller dårlig for de fattigste landene og om en friere verdenshandel vil fungere bedre enn direkte bistand for de fattigste landene. Forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon er inne i en avgjørende fase. De pågående jordbruksforhandlingene vil bli viktig for i hvilket omfang vi kan ha norsk landbruk i framtida. Norske bønder marsjerer fra Nord-Trøndelag til Genève med budskapet at alle skal ha rett til egen matproduksjon. Dette er et budskap som tidvis latterliggjøres og som også hevdes å være i strid med de fattige landenes interesser. Spørsmålet om det virkelig er slik er verdt å studere nærmere. «Rett til egen matproduksjon» innebærer at alle land må ha mulighet til å bruke politiske virkemidler for å sikre eget landbruk. De mest aktuelle virkemidlene er tollvern og budsjettstøtte. Forhandlingene i WTO er imidlertid preget av at et fåtall eksportland som USA, EU, Brasil og Australia ønsker å lage regler for liberalisering av handelen for det store flertall av matimportland i både nord og sør. Paradoksalt nok er det mer fokus på regelverket for de ti prosent av matvarene som krysser landegrensene, enn for de 90 prosent av matvarene som forbrukes i hvert land. Konfliktlinjene i WTO går derfor ikke nødvendigvis mellom rike og fattige land, de går like gjerne mellom mateksportører og matimportører. De går like gjerne mellom liberalisering og lokal produksjon. Et framtidsrettet handelsregelverk i WTO burde innebære at man tenker mer rettferdig handel framfor bare fri handel. Regelverket burde derfor skille tydelig mellom støtte for produkter til nasjonalt forbruk og produkter for eksport. Det er ikke bare viktig for Norge, det er viktig for alle land som prøver å bygge opp en lokal produksjon av matvarer og som møter motstand nettopp fra de store mateksportørene og fra de multinasjonale matgigantene. En ny handelspolitisk tenkning kunne snu noen av virkemidlene og baseres på følgende prinsipper: 1) Et tilfredsstillende tollvern både i sør og nord for å muliggjøre lokal produksjon av mat. 2) Ulike regler for produksjonsstøtte til innenlands forbruk og støtte til eksport. 3) Fjerning av alle eksportsubsidier. 4) Preferanser for å vri import fra industriland til utviklingsland. Ikke minst det siste punktet ville være viktig for Norges mulighet til å øke sin import fra utviklingsland. Vi importerer i dag om lag 50 prosent av det vi spiser (regnet på energibasis, inkludert fisk). Importen skjer i hovedsak fra EU og USA. Det er imidlertid ikke naturgitt at sukker bør importeres fra Danmark, olivenolje fra EU-land og mais fra USA. Vi burde ha mulighet til å vri importen slik at mer kom fra utviklingsland. Slike muligheter finnes imidlertid ikke og vil heller ikke være gangbart etter WTOs tenkning. Det ville nemlig være konkurransehemmende og skape ulike vilkår for de store mateksportørene. Handelspolitikk er ikke enkelt og debatten blir lett svart-hvitt. Det er imidlertid ingen grunn til å slå norsk landbruk sine interesser i hardtkorn med USA og EU. De som vil gjøre det bør samtidig bevise sin egen såkalte solidaritetsvilje ved å gå inn for faktiske fordeler til utviklingslandene når det gjelder lokal produksjon og vridning av import. Når det i så liten grad skjer, så finnes det en grunn til det. Årsaken er at rettferdig handel ikke er synonymt med liberalisert handel. Det har aldri vært det og det kommer aldri til å bli det. Marit Arnstad er parlamentarisk leder i Senterpartiet