Første gangen jeg ble bevisst på hjemløse mennesker, var jeg kanskje fem år gammel. Jeg hadde stått i en time ved stuevinduet i leiligheten vår i New York og stirret ned på kvinnen som bodde ved tjenesteinngangen til bygården tvers over gaten. Hun var kledd i møkkete klær og hadde alle tingene sine i plastposer. Det så ut som hun pratet med seg selv. Faren min la merke til at jeg var fortvilet og spurte om hva som var galt. «Hvorfor ser den damen så trist ut, og hvorfor er hun der hele tiden?» spurte jeg. Far hadde sikkert ikke ventet et sånt spørsmål, men tenkte fort og svarte, «Se hvordan hun drikker vann fra en kanne?» Han pekte på en stor flaske som sikkert var full av vodka og ikke vann. «Det er mineralvann og det er veldig dyrt, bare de rike kan drikke sånt vann. Hun er egentlig en rik, eksentrisk dame som synes det er spennende å bo sånn.» Hjemløshet og nød er selvsagt ikke noe vi bare ser utenfor Norges grenser. I dag kan barn i Oslo se det samme som jeg så under oppveksten i New York. Oslo har endog fått sitt eget gatemagasin for nødstilte: «=Oslo». Konseptet ble etablert i New York i 1989 da avisen The Street News så dagens lys. Ideen var å lage et magasin som hjemløse kunne selge på gaten for å få en beskjeden inntekt. Eksplosjonen av tiggere i Oslo har utløst debatt. Stortingets justiskomité vurderer å endre løsgjengerloven slik at tigging vil bli lovlig på offentlige steder. Mange frykter at dette skal føre til at byen blir en magnet for tiggere fra utlandet. Andre mener at tiggerne synliggjør et sosialt problem som vi ellers ikke ville ta hensyn til. Uansett hva justiskomiteen kommer til å beslutte står foreldre som ser hjemløse mennesker, overfor et valg. De kan velge å starte en dialog med barna sine. Å diskutere sosiale problemer, som hjemløshet og tigging, er en måte vi kan påvirke barnas moralske utvikling og å hjelpe dem med å utvikle en sosial samvittighet. Ofte involverer svarene innviklete temaer som narkotikamisbruk, psykologisk sykdom, og hvordan samfunnet kan mislykkes i å ta vare på sine mest sårbare borgere. Dette er kompliserte emner som foreldre, forståelig nok, nøler med å ta opp med små barn. Min fars respons på spørsmålet mitt om den hjemløse kvinnen, var motivert av hans omsorg for meg og svaret hans lettet meg veldig. Men jeg følte at noe ikke stemte og jeg brukte masse tid til å se på kvinnen og til å tenke. Barn forventer svar på sine spørsmål, gode og ærlige svar. Svarene bør selvsagt ta hensyn til barnas mentale nivå, og være tilpasset alderen deres, men de trenger ikke å glatte over temaer som fattigdom eller nød. Barn takler mer enn vi tror. De begynner å tenke om riktig/galt når de er under fem år. Forskning viser at barnets sans for medfølelse begynner veldig tidlig. Nesten fra fødselen av responderer spedbarn med empati på et annet barns gråt. Måten vi selv oppfører oss på når vi treffer mennesker som bor på gaten eller andre nødstilte, er viktigere for de holdningene våre barn kommer til å utvikle, enn hva vi sier. Å gå foran med et godt eksempel er antagelig den beste måten vi kan hjelpe barna våre til å omdanne sine moralske spekulasjoner og spørsmål til gode moralske verdier. William Damon, en amerikansk psykolog som skriver om barns moralske utvikling, tror det er viktig å diskutere problemer med barn, men at vi også må opptre som rollemodeller. Den første av hans fire anbefalinger for oppdragelse av moralske barn, er at foreldrene bør dele sine egne reaksjoner på moralspørsmål med barna. Det betyr at de må vise sine egne følelser, forklare dem tydelig, og svare åpenhjertig på barnas spørsmål.