Fuglen
På gravlunden så en kamerat og jeg en spurvemamma lære to etterkommere å fly. Den ene småen viste flott glideflukt. Den andre flakset ubehjelpelig med vingene og rikket seg bare drøye meteren av gangen. Etter hvert fløy mamma sin kos med den begavede ungen. Den forlatte trippet, skrek og flakset klossete i en stor og ukjent verden. Kameraten min og jeg deler ikke mammas forakt for svakhet, så hjertene våre ble voks av å betrakte dette spede, lille livet famle i en brutal verden; produkter som vi er av et sosialdemokratisk likhetsprinsipp. Før vi slapp vår barmhjertighet løs, avventet vi i vår menneskelige projeksjon om mamma ble innhentet av samvittighetskvaler og kom tilbake. Det gjorde hun ikke. I hennes verden hersket mer pragmatiske hensyn. Det gjorde det ikke i vår. Vel hjemme hos kameraten min fikk den bo på verandaen og sove innendørs i capsen til sin nye pappa. Vi moset brødsmuler i vann til den, men den avviste tilbudet. Den skulle bare ha drøv fra sin svikefulle mamma. Sånn sett liknet den på oss, vi kan også forbli ekstra knyttet til de som avviser.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn