Jeg kan gå sakte. Jeg kan gå fort også. Men jeg kan altså kunsten, hvis det er en kunst, å gå sakte. Jeg kan finne det for godt, når jeg har ting å tenke på, ting å snakke med meg selv om, å gå særlig sakte. Fordi, selvsagt fordi, en slik gange kler genuin tankevirksomhet. Den rolige rytmen og så videre. Jeg hørte Björn Ulvæus si engang, han fyren fra ABBA, du vet, hørte han si at han kunne lage sanger mens han jogga. Føttene som slo og slo. Han om det, så klart. Jeg nevner det bare for å vise at vi er forskjellige vi som bor her nede på jorda, og at jeg ikke opphøyer den sakte gangen til bedre og mer kreativ enn all annen bevegelse, den bare funker for meg, for å si det sånn.