Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Mediemakt

Mediene setter dagsorden, bestemmer hva som er viktig. Ingen tvil om det. Midtveis i juni skjedde det store ting ifølge en meget ansett osloavis. Den ene dagen dreide hovedoppslaget seg om en norsk bestselgerforfatter som lenge hadde truet med å melde seg ut av Forfatterforeningen (med behørig omtale i mediene) og som nå endelig hadde gjort det. To dager etter var det Michael Jacksons multireparerte ansikt som ble brettet ut over hele kulturbilagets forside. Rettssaken og dommen mot popstjernen var saktens en nyhet, men kanskje ikke av de aller største? Den nasjonale hendelsen ble likeledes sterkt overdimensjonert. I alle år har enkeltforfattere gått ut og inn av Den norske Forfatterforening uten at det har betydd stort til eller fra. De to utmeldte følger i så måte et velkjent mønster. At vår internasjonalt mest kjente forfatter deretter meldte seg inn er atskillig mer oppsiktsvekkende. Jostein Gaarder har valgt å være medlem utelukkende av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, for å støtte opp om en litteratursjanger som får alt for lite oppmerksomhet. Når han nå meldte seg inn DnF var det for igjen å vise sin solidaritet, denne gang i protest mot det mange anser som usolidarisk opptreden.«Om forfatterne ikke kan skrive det folk vil lese, får de ta seg annet arbeid!» Det resonnementet har vi hørt før. Riktignok mest fra politikere med beskjeden kjennskap til kunst og litteratur («Hvorfor gi stipend til denne herr Ibsen?») Det ville vært leit, syns vi, om Gerd Brantenberg, Jan Kjærstad, Per Petterson, Dag Solstad med flere skulle bli nødt til å ta seg annet arbeid. Det skyldes ikke dovenskap at de bruker flere år på å skrive en ny bok.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen