Det rødgrønne alternativet har hatt flertall på 100 meningsmålinger på rad. Men det gir jo ingen valgseier. Og for å bruke et av fotballspråkets mest meningsløse metaforer: De rødgrønne har skaffet seg den «farlige 2-0 ledelsen». For det første: Einar Førde tok feil. Det norske folket er ikke sosialdemokrater. Siste valg som ga sosialdemokratisk velgerflertall var i 1961. Siste valg som ga sosialdemokratisk stortingsflertall ble avholdt i 1977. De siste 28 årene har ulike «borgerlige» flertall hatt makta på Stortinget. Når Gro kunne være statsminister i mange år, var det fordi Carl I. Hagen og deretter Anne Enger Lahnstein brøt ut av den borgerlige fløyen. Når Senterpartiet nå har sluttet seg til den sosialdemokratiske fløyen kan det naturligvis bidra til framgang, men like gjerne skremme vekk velgere som ikke liker sosialisme og ensretting og tvang, Gulag, DDR, NRK-monopolet, finsk fjernsynsteater og alt annet som fortsatt forbindes med partier til venstre for midten. For det andre: Bondevik-regjeringen er ikke særlig populær. Det er markedsliberalistiske regjeringer sjelden etter fire år. Dette har vært et godt kort for de rødgrønne og et taktisk problem for Carl I. Hagen, som kunne framstilles som en middels støttespiller for en middels regjering som han ikke engang har innflytelse på. Slik er det ikke lenger. Etter Hagens geniale veto mot Bondevik, er den sittende regjerings dager talte. De som er misfornøyde med regjeringen, men likevel ikke vil ha «sosialistene» ved makta, kan nå stemme Hagen, håpe på mer penger til de gamle og syke og få en ny Høyre/Frp-regjering. Snakket om at Bondevik skal fortsette som før, er naturligvis verdiløst. Med borgerlig flertall etter valget får vi en ny regjering basert på Høyre og Frp, med Erna Solberg som statsminister og Siv Jensen som finansminister. Det er dette Solberg mener med at Høyre er en «garantist for en borgerlig regjering». Det er foreløpig uklart om KrF blir med på ferden. Men en nøktern analyse viser at KrF og Frp har sammenfallende syn på de fleste spørsmål som er viktige for KrFs kjernevelgere; for mannens makt over kvinnen, for Israel og gudelige skoler, mot homofile og muslimer. Samtidig har det «moderne», markedsliberalistiske, urbane mellomklasse-Ap gjort de omvendte standpunktene i disse sakene til sine eneste politiske saker. Marsdal og Wold har advart mot en Bush-liknende norsk regjering i 2009. Faren er at vi får den allerede i høst.