Jeg sitter med pamfletten «Den nye folkebevegelsen» i hånda. Fra forsida spør den meg om venstresida kan lykkes i 2005- 2009, og det ligger vel i sakens natur at Magnus Marsdal og co skal fortelle meg nettopp hvordan det skal skje på de neste knappe hundre sidene. Retorikken er korthogd og bastant og fortjener genrebetegnelser som «folketale» og «manifest». Det oser 1. mai-tale fra boksidene og retoriske spørsmål slynges ut for å bli besvart med velklingende ord som «arbeidarrørsla» og «Ny kurs 2005». I fjor fikk vi «livsnytersosialisme» (Marsdal & Wold 2004) og selv om dette begrepet er til å få fullstendig åndenød av, så skal jeg ikke klage. Venstresida kan saktens trenge så vel en begrepsmessig som ideologisk revitalisering hvis den skal bli det alternativet mange av oss håper på. Jeg tenker tilbake til valget i 1997 da jeg på grunn av et lengre opphold i Berlin var forskånet for all valgkamp. Min samboer og jeg var såre fornøyd med det og forberedt på å gjøre vår borgerplikt på ambassaden uten suffli fra partiprogram og medier. Så kom svigermor på besøk med et nummer av Dagbladet i bagasjen. Over en serie dobbeltsider hadde avisa denne uka punktvis tatt for seg alle de aktuelle partienes programerklæringer med henhold til et sentralt tema. I vår avis var turen kommet til kulturpolitikken. Nå er jeg den første til å innrømme at et lands kulturpolitikk ikke først og fremst, i alle fall ikke på kort sikt, er det som skiller mellom liv og død for dets innbyggere, men den er likevel såpass viktig for meg at dette oppslaget ble en slags lakmustest for det valget jeg skulle gjøre. Jeg lette meg fram til mitt parti, det lille røde langt ut på sida av kolonnen som en annen notis kunne fortelle meg at knapt nok eksisterte. Der stod det bare et punkt (og det er fullt mulig at årene og minnet har spisset denne formuleringen noe, men jeg tror ikke det): «Massiv støtte til korpsbevegelsen»! Det ble ikke et rødt alternativ fra utenlandsstemmene i Berlin det året. Jeg vet ikke om det var elitistisk folkeforakt, eller dårlige minner fra 17. mai, men dette var bare en parole jeg ikke klarte å gå under. Jeg får heller tåle å være en livsnytersosialist hvis det er det som selger nå, bare la meg slippe 1997.Eirik Bø er litteraturviter og arbeider i bokhandelen Tronsmo