Hva er det nå, da? tenker jeg oppgitt når jeg ser et bilde av meg selv på førstesiden i Klassekampen. Jeg får alltid en klump i magen når jeg ser et slikt bilde, det lover sjelden noe godt. Heller ikke denne gang. Tittelen er «Kjoler og slikt». Under bildet står det: «Media og journalister er rasende gode til å ivareta kjønnstradisjonene. Til og med vår fremste kvinnelige krigsreporter, Åsne Seierstad, lot media bli med på shoppingtur.» Forundret slår jeg opp på side ni og leser kjønnsforsker Jørgen Lorentzens kronikk om temaet. Han kommer med en opplysning som hittil var meg ukjent: At jeg hadde tatt med media på shoppingtur rett etter at jeg var tilbakevendt fra Bagdad. «Også hun viste seg å være avhengig av shopping», skriver Lorentzen. For noe forbistret vrøvl, tenker jeg og ringer Jørgen Lorentzen for å finne ut hvor han har dette fra. Det kan han ikke gi meg noe svar på. Han tror han har lest det et sted. La med da rette opp i dette sludderet: Jeg har aldri tatt med media i kjolebutikker. Jeg er minimalt interessert i klær. Jeg er definitivt ikke, som Lorentzen så selvbevisst skriver, avhengig av shopping. Det paradoksale er at både kjønnsforskeren og Klassekampen bekrefter Lorentzens egen tese: at media og journalister er rasende gode til å ivareta kjønnstradisjonene. «Det er så altfor lett å spille på gitte kjønnsroller og plassere kvinner og menn i vante og tradisjonsbundne rammer», skriver han. Ja, så lett er det at kjønnsforskeren selv innbiller seg at han har sett meg i en reportasje i et prøverom, hvilket han ikke har. Klassekampens deskmedarbeidere stoler på sin skribent og finner følgelig frem et kjolebilde av meg og smeller det opp på førstesiden. Ingen av dem bryr seg om å skjekke fakta. Det ironiske er at det er en kvinneforsker som begår bommerten, mens Klassekampen bekrefter at den er mer kjønnstradisjonell (og tabloid) enn den liker å tro at den er. Jeg er lei av å bli brukt som eksempel i sammenhenger jeg ikke kjenner meg igjen i. Løssalgspressen har jeg gitt opp, men har ennå et visst håp for Klassekampen. I fare for å fremtre som selvhøytidelig kunne jeg ha ønsket at Lorentzen, i stedet for å spinne opp en shoppingtur, heller hadde sett på mitt virke, og brukt det som eksempel på hvordan det bryter med kjønnstradisjonene. For meg handler uansett ikke likestilling og kjønnskamp om hvem som har med hvem i kjolebutikken. Det handler om rettigheter. Om like muligheter. Det handler om solidaritet og støtte til våre søstre i tredje verden. Dette har jeg forsøkt å fokusere på i artikler og bøker. Det vil jeg fortsette med.