Høyre, KrF og Venstre opplever det nok som en bjørnetjeneste når NHO-president Erling Øverland tar til orde for et forpliktende samarbeid på borgerlig side – altså at dagens regjeringspartier må formalisere samarbeidet med Frp. At Bergens-ordfører Herman Friele inviterer Carl I. Hagen på kaffesmaking, og gir sin støtte til Øverlands tanker, er ytterligere salt i såret. KrF og Venstre ser det som ganske utenkelig å skulle regjere med Frp, og Høyre vet at de må avvise Carl I. Hagen hvis samarbeidet mot sentrum skal holde. Men Erling Øverland har rett i at et samlet borgerlig regjerings- eller styringsalternativ ville gitt nødvendige avklaringer både for næringslivet og alle andre. Det ville også virket oppklarende: Frp er, uansett hva Hagen sier, en del av den sittende regjeringens parlamentariske grunnlag. Det innebærer at en stemme til et av de tre regjeringspartiene betyr større innflytelse for Frp. Og det betyr at en stemme til Frp er en stemme til Kjell Magne Bondevik som statsminister. Regjeringspartiene vil gjerne tilsløre det første. Frp vil gjerne tilsløre det siste. Uansett er det realiteter velgerne bør få klar beskjed om. Det er liten tvil om at regjeringspartienes stempling av Frp som politisk og styringsmessig spedalske bidrar til partiets høye oppslutning. Det framstår som meningsløst at Høyre, KrF og Venstre vil danne regjering med støtte fra Frp og vedta statsbudsjetter sammen med Frp, men ikke en gang snakke med Frp om et felles politisk grunnlag. Når regjeringspartiene forsøker å snakke seg bort fra politikkens tyngdekraft, reagerer norske velgere. Med stemmeseddelen forsøker mange å presse fram et samarbeid. Den sittende regjeringens største trussel i den kommende valgkampen er at det finnes et tydelig flertallsalternativ på venstre side, mens det på høyre side bare finnes en mindretallsregjering som bærer preg av å ha gitt opp. Bare Carl I. Hagen synes å ha særlig entusiasme tilbake, og det vil være Frps, ikke regjeringspartienes, framgang som eventuelt vil knuse drømmen om «solidaritetsregjeringen». Utspill som Øverlands og Frieles bidrar til en nødvendig tydeliggjøring av alternativene.