Francis Sejersted: «Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre»Pax 2005 612 sider«Sosialdemokratiets tidsalder» er tittelen på Francis Sejersteds nye, store verk om Norges og Sveriges utvikling i hundreåret fra 1905 til 2005. Bokas intensjon er å sammenholde den historiske utviklingen på sentrale områder i de to landene, fra bruddet i 1905 og fram til i dag. Ingen liten ambisjon! Fokus settes på nasjonen og de prosessene som integrerer befolkningen i en nasjonal bevissthet. Nasjonsbyggingsprosjektet koples til utviklingen på så å si alle samfunnsområder, med et hovedfokus på velferdspolitikk og industriutvikling. Nasjonsbygging står over partipolitikken, den framstår som et overordnet fortolkningsnivå for vekst og framgang, utenfor eller over politiske trivialiteter. Sejersted har gjort en formidabel jobb, og resultatet er blitt et praktverk som nå foreligger, godt timet til markeringene av hundreårsjubileet for unionens oppløsning. Boka utgjør annen del av verket «Norge og Sverige gjennom 200 år» der Bo Stråths bok «Union og Demokrati» beskriver perioden fra 1814 til 1905. Boka er intet mindre enn et bestillingsverk fra de to lands regjeringer, og får dermed et slags autorisert preg som sammenfatning av 200 års historie for Sverige og Norge – sammen og hver for seg. Som tittelen antyder, konsentrerer Sejersted seg om det han betegner som sosialdemokratiet og måten dette systemet håndterer hundreårets økonomiske, sosiale og politiske utfordringer på. Sosialdemokratiet har en vekst- og integrasjonsfase fram til 1940, en glansperiode etter 1945, et lykkelig øyeblikk rundt 1970 da produksjonssfære og velferd står i et harmonisk forhold til hverandre. Etter 1970 følger en mer uklar differensierings- og liberaliseringsfase fram til i dag. For hver epoke anretter Sejersted en bred og mangfoldig meny av historiske fortellinger. Han tar for seg sentrale politikkområder som energiutvikling, industri, sosialpolitikk, utdanning, helse, skatte- avgifts- og konsesjonspolitikk, mediapolitikk, miljøpolitikk, utenrikspolitikk, forsvarspolitikk, byfornyelse, feminisme, marxisme, ungdomsopprør – you name it. Framstillingene er dels eksempel-preget i form av komprimerte bilder av viktige konflikter eller stridsspørsmål, dels dreier det seg om sammenfatninger av store politiske kunnskapsfelt. Noen ganger er disse «casene» komparative, andre ganger veksler framstillingen mellom viktige, men ulike hendelser i henholdsvis Norge og Sverige. Til tider er kunnskapen svært detaljert, andre ganger ganske summarisk og veksler mellom deskripsjon og analyse. I motsetning til sin gode venn og kollega Rune Slagstad, søker ikke Sejersted spissformuleringene, ei heller de rammende personkarakteristikkene. Resultatet er en vekslende og balansert bok, lite preget av rigide metode- eller framstillingskrav, rikere i detaljer og delhistorier enn i helhetlige analyser. Demokrati og kapitalisme er to grunnleggende forutsetninger for vellykket modernisering, hevder Sejersted. I Sverige kom industrialiseringen raskere i gang enn i Norge. Svensk storborgerskap hadde tidlig et godt grep både rundt staten og de politiske institusjonene, og svenskene hadde derfor et industrielt forsprang i 1905 som de beholdt helt fram til 1960-årene. Da startet det norske oljeeventyret, og den svenske krona ble stadig billigere for oss nordmenn.