Forbannelsen ligger som kjent i målets oppfyllelse. Min far var siste generasjon som slet med hest og høylass i de bratte bakkene på slektsgården på Møre – før han dro til byen og fikk seg utdannelse. Mens duften av nyslått høy for meg er selve essensen av høysommer, bokstavelig talt, frambringer den kun ubehag for ham. Det er ingen grunn til å romantisere slitet, men det hadde en god side; det ga konkret mål og mening. Forfedrenes slit var dels en regulær kamp for overlevelse, dels motivert av en visjon om at neste generasjon skulle få det bedre. De var dessuten gudfryktige folk som tok sin oppgave med å mangfoldiggjøre seg og underlegge seg jorda meget bokstavelig – og som vestlendinger flest var de solid forankret i den weberske pliktetikk. Som en parallell til forløpet i Roy Jacobsens «Seierherrene» ble de gamles visjoner oppfylt. Deres etterkommere har i dag overflod av alt og alle dører står åpne, men det er allikevel en seier med dobbel bismak fordi forbruket ikke er bærekraftig, og fordi målene var nådd. For alle andre arter er overlevelsen og slektenes videreføring livets essens, slik vi kjenner det fra den mildt ironiske illustrasjonen av fisken som kryper på land, blir til amfibie, krypdyr og ape, hele tiden med livets biologiske imperativ i hodet; spis, overlev, reproduser! Til slutt står mennesket der, ser seg forvirret rundt og spør om meningen. Peter Wessel Zapffe så menneskets erkjennelsesoverskudd som det tragiske ved vår art, «hos vår art er det ikke oppgaver som søker evner, men evnene som forgjeves leter etter oppgaver». Det er riktig, men det er en ny situasjon i vår tilværelse. I fravær av strevet for overlevelsen og en metafysisk meningsforankring så Zapffe det meste av det moderne menneskets konsum av tid og goder som substitusjon og et assortiment av «forankringsmekanismer».I debatten om melankoliens forhold til meningen spør Eivind Tjønneland (Morgenbladet 27. mai) om melankoli er «… en adekvat holdning hos mennesker som sutrer over 'meningstapet' og kjedsomheten i verdens rikeste land anno 2005?». Adekvat eller ikke, den er iallfall ikke spesielt fruktbar, men noe av problemet ligger nettopp i målets oppfyllelse – at vår steinete og brattlendte utpost er blitt verdens rikeste land. Den gamle medisin fungerer ikke, kamp for mer velstand er anti-meningsfylt i dag, men det finnes faktisk rikelig med andre aktiviteter som gir mening i livet. Det ville være et paradoks for de gamle at kampen mot konsumet er blitt en av disse.