Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Inkluderende 2005

Underskudd og styrets avgang i Norge 2005 as har kommet som en sjokkmelding på mange. Alvorligere er det at få vet hvordan unionsoppløsningen med Sverige markeres. Hva budskapet er i markeringen er nesten fraværende i debatten. Hva med for eksempel minoritetenes deltakelse? I 1905 fikk landet sin egen stemme. Hundreårsmarkeringen kan også være en passende anledning til å snakke om de nye minoritetenes stemmer i dagens Norge. En følge av innvandringen er at Norge i stadig større kretser blir oppfattet som et flerkulturelt samfunn. Diskusjoner om det flerkulturelle Norge er et godt tegn på at man innser endringene som landet har gått igjennom når det gjelder kultur. Etnisk mangfold har vært tema for debatt de siste par tiårene. Som resultat har den samiske befolkningen fått anerkjent sin status som urbefolkning. Dette med god hjelp fra FN. Tiden må være inne til å reflektere over hvordan den samiske befolkningen selv ser på endringer i deres hverdagsliv, som følge av den offentlige anerkjennelsen. Det som også vil være nyttig å reflektere over, er situasjonen og levekårene til de nye minoritetene. Av de hundre årene som markeres nå, har innvandrere – de nye minoritetene – vært med på utviklingen av landet i nesten halvparten av denne perioden. De er i ferd med å bli synlige i det sosiale liv og arbeidslivet i Norge, men mye mindre i kulturlivet. De er med i flere anledninger når man ønsker å vise Norge som et flerkulturelt land. Det som imidlertid er bemerkelsesverdig er at i mange tilfeller mangler de innflytelse på hvordan de blir presentert. Mange vil påstå at minoriteter er mer et objekt for samtaler og diskusjoner, og ikke nødvendigvis en likeverdig part. Det merkes at det er stor avstand mellom å snakke om Norge som flerkulturelt, og å anerkjenne dette som en del av virkeligheten. Man savner det flerkulturelle Norge hvor minoritetene får mulighet til å ha innflytelse på hvordan deres hverdagsliv, og ikke minst kunst og kultur kommer til uttrykk. Med andre ord: På hvilken måte er minoriteter tatt med i fellesskapet? Er det ikke naturlig at de får muligheter til å synliggjøre sine egne uttrykk i forbindelse med hundreårsmarkeringen? Det er ingen mangel på kulturelle aktiviteter innenfor minoritetsmiljøene. Dessverre kommer lite av dette fram i offentligheten. Mesteparten foregår forholdsvis anonymt. Derimot har Stiftelsen Horisont greid å synliggjøre minoritetenes kunst og kultur på deres egne premisser.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen