«Ja, men dette er jo ikke en ritualdrakt. Det er en brudekjole!» Min venninne ville ikke gå med på at den hvite silkedrakten – med tilhørende blondeslør – som vi stod overfor var en ritualisert kledning; like eksotisk som en indianers fargerike fjærpryd. Hun skulle gifte seg, og hadde ikke tid til alle mulige metafysiske spekulasjoner. Det er åpenbart lettere å se symbolene i en annen kultur enn å få øye på hele ritualer i ens egen familie, tenkte jeg.«Hieros gamos» er gresk og betyr hellig ekteskap. Så å si alle kjente kulturer markerer den offisielle foreningen av en mann og en kvinne med et ritual. Og disse ritualene er ofte knyttet til myten om verdens skapelse. I kristendom, jødedom og islam settes ekteskapet i sammenheng med den hellige unionen mellom Adam og Eva. I kristendommen er det i tillegg vanlig å se ektepakten som en metafor for kirken som Kristi brud. Om vi tolker disse mytene, ser vi en asymmetri mellom brud og brudgom; brudgommen som Kristus eller Adam er den definerende part overfor sin brud; kirken eller Eva. Dette henger sammen med den monoteistiske skapelsesmyten hvor det nettopp bare én eneste kraft som skaper hele verden. I de fleste andre skapelsesmyter er skapelsen symbolisert som en slags to-komponent-affære; her er det nettopp sammensmeltingen av to ulike krefter som gjør nyskapning mulig. Denne skapelsen symboliseres – ikke overraskende – ofte som et samleie. I gresk, egyptisk og indisk mytologi blir dette billedliggjort som et forbund mellom himmel og jord. Mens det varierer hvem av dem som er maskulin og feminin, er poenget at det er som «den hellige kombinasjon» at disse to kreftene representerer kosmos' evne til å skape. Mennesket er dømt til å ta utgangspunkt i sine fysiske omgivelser for å hente bilder på de metafysiske krefter de mener omgir dem. I denne sammenhengen blir jeg alltid fristet til å påpeke at monoteismen, med en type skapelse som drives frem av én og bare én kraft, rett og slett er unaturlig. En forklaring kan være at monoteismen først oppstod i samfunn som hadde store statsdannelser, byer og handel som maktsentra. Her er den sterke leder et viktig element. «To-komponent skapelsen» er derimot eldre, og vokser ut av samfunn der det overveiende er jordbruk som er livsgrunnlaget. Her har samspillet mellom himmel og jord, det å pløye og å så i jorda og den seksuelle akt hos mennesker og dyr, hatt klare paralleller – og økonomiske konsekvenser – i og med at de alle frembringer nytt liv.