En eventuell ny regjering står overfor en av sine absolutt største utfordringer når det gjelder velferdspolitikken. Mulighetene er svært store, hvis man evner å ta tilbake gamle honnørord som politisk styring, regulering og fordeling – og å skyve til side det nyliberale evangeliet om markedstilpasning, liberalisering og konkurranseevne.700.000 voksne mennesker står i dag utenfor arbeidsmarkedet, og denne gruppa blir bare større og større for hvert år. Utfordringen handler både om å bremse veksten i arbeidsløsheten og å skape et arbeidsliv tilrettelagt for alle mennesker. Under Gro Harlem Brundtlands regjeringstid fra 1980-tallet innførte Arbeiderpartiet begrepet «arbeidslinja» – den innebar blant annet tøffere krav til å få uførepensjonering og liknende støtteordninger. Tanken bak denne innskjerpingen var at man kunne få folk ut av trygd og ledighet og over i arbeid. Den dag i dag står arbeidslinja fortsatt sentralt i den politiske retorikken, men gapet mellom utviklingen i arbeidslivet og uttalte intensjoner øker. Hardere konkurransepress og krav om økonomiske resultater i det offentlige senker terskelen for å kvitte seg med ansatte som ikke kan yte 110 prosent. Spørsmålet om hvem som er i jobb kan med andre ord ikke reduseres til bare et spørsmål om den enkeltes vilje, det handler i høy grad om bedriftenes rangering av attraktiv arbeidskraft.