Fire minutters gitar og bass og trommer og munnspill og litt Dylan og Velvet Undergroung møter Beatles. Slikt tjo og hei passer godt i en tid der ulvene hyler og frykten siver inn i alle lag. Gamle, forlatte problemstillinger gis ny relevans. «Europa skal snart vekkes fra Tornerose-søvnen vi har nytt godt av lenge», skriver kompisen min i en epost. Han har rett. Fremmedfrykt, oss og dem, eiendomsrett: En trenger ikke være altfor bakfull for å skjelve over slikt. Og når vokterne jubler skal en være på vakt. Vi trodde eksperimentenes tid var over, men dyret er i ferd med å våkne. Nå i en slags konservativ form. Rekreering. Men er det ikke fint, da, og ta det litt easy og se det hele an? Jo, og i den forstand er det oppløftende at folk sier stopp en hal! Det må ethvert radikalt hjerte bejae. Men ulven lusker i bakgrunnen. Var det altså for godt til å være sant alt det som har skjedd? Klarer vi ikke trynene på hverandre? Og hva skjer når de (vi?) vinner? Når rusen blir til bakrus og dagen gryr og vi må tenke de vanskelige tankene – hvordan vil det gå da? Vet de hva de gjør? Hva slags samfunn skal barna våre vokse opp i, sier kompisen min, og jo – det er grunn til foreldrebekymring. Pengene. Politikken. Vennskapet. Mikro- og makroplanet flettes sammen. Men vi beholder trua, gjør vi ikke det? På at murene er borte for godt, på at armene er åpne for alle. Let there be love, synges det, og selv om hippiene ødela alt det Neil Young og kompisene kjempet for, må en tro på naivitetens styrke. Jeg tror – etter å ha tenkt ei stund – at det som har skjedd er positivt. Men det må behandles nennsomt. Ingen hovering. For linja er lagt. En kan aldri dra hjem igjen. Heldigvis.