Jeg veit ikke om uttrykket «den hjemlige politiske andedammen» har gått av moten. Det både politikere og menigfolk forhåpentligvis lærte i april 2005 – et lite stykke inn i vårt såkalte hundreårsjubileum – er at man her i landet har valgt seg en nasjonal ledelse som ikke kan lede. Som i hvert fall er styringsudyktig når det gjelder. Det var rett nok ikke noe lite bølgeskvulp som førte til den innsikten fra en regjeringsoppnevnt kommisjon og hele landets kommentatorer med adgang til riksmediene. Det var en veritabel syndflod som drepte et ukjent antall personer som befant seg på øyer og strender i Sørøst-Asia jula 2004. Noen av dem på ferie eller annen reise fra mødrelandet.

Et jordskjelv på havbunnen på den andre siden av kloden førte altså til et bølgeskvulp i Norge. Kanskje ikke langs strendene, som vi har veldig mange av, men på den politiske arenaen. Forhåpentligvis styrker det sjansene for et regjeringsskifte etter høstens stortingsvalg. Men tror noen at myndighetenes evne og vilje til å bistå norske borgere i kortere eller lengre utlendighet ville vært bedre og mer effektiv med en annen regjering?

Det er kanskje positivt hvis noen nærer sånne illusjoner. Kanskje det vil bidra til å få opp stemmeprosenten her hjemme. Siden vi lever i et demokrati, er lave stemmeprosenter en trussel mot oss alle. Jeg tror jeg har vært inne på det før. Hvis alt bare går den veien høna sparker, får høna som kjent altfor mye makt over oss. På den andre siden nærer jeg lite annet enn forakt for politikere som prøver å sanke politisk mynt til seg sjøl på en tragedie som rammet hundretusener. Eller flere. Er det noen som husker tallene? Jeg snakker ikke først og fremst om ofrene. Jeg snakker akkurat i denne sammenhengen om de som skal leve videre i de ødelagte områdene, og som har mistet alt og ikke minst sine kjære og et mulig sosialt og økonomisk verdig liv.«Det var hjem vi sjøfolk skulle …» står det på et minnesmerke på Vår Frelsers Gravlund (i Oslo) over uteseilere som mistet livet eller forsvant under den 2. verdenskrig. Han kom ikke hjem, Nordahl Grieg heller, han som formulerte den linja. Jeg nevner dette for å minne om norske myndigheters vilje og evne til å ta vare på overlevende og etterlatte etter store internasjonale katastrofer. Den 2. verdenskrig var nok uansett en større kalamitet enn tsunamien 2. juledag 2004. Bondevik-regjeringas manglende lederegenskaper er sånn sett for intet å regne sammenliknet med gjentatte norske regjeringers femårslange underslag av norske sjøfolks lønninger i landets tjeneste, og motstand mot å ta vare på overlevende og etterlatte etterpå. Å anklage gamle landsfader Gerhardsen for manglende lederegenskap ville være totalt skivebom. Han var drita god til å styre. Vi skal bare være takknemlige for at Bondevik, Petersen, Dørum og hva de heter ikke er av samme kaliber.

Et skvulp i andedammen vår, ja vel. Sannsynligvis ikke større enn det et regjeringsskifte vil innebære. Enten det skjer før eller etter valget. Men det er klart. Skulle vi klare å kvinne oss opp til å gi høyresiden et skikkelig spark i ræva, bør det bli så hardt et spark fra venstre at det også får det til å skjelve på den sosialdemokratiske høyresiden, uansett i hvilket parti den befinner seg. Jeg hører allerede retorikken. Ny kurs! Sånt har vi hørt før. Får vi nye folk i regjeringsbyggene, blir det vårt ansvar å sørge for at et skifte i kongens råd ikke bare kommer til å bli enda et bølgeskvulp i vår hjemlige. Kanskje det er vi som trenger et skikkelig jordskjelv. På land denne gang.

Ola Lars Andresen