Hostage (USA/Tyskland 2005)Regi: Florent Emilio SiriManus: Doug RichardsonFoto: Giovanni Fiore ColtellacciMusikk: Alexandre DesplatMed: Bruce Willis, Ben Foster, Jonathan Tucker, Jimmy Bennett, Michelle Horn og Kevin Pollak1 t. 54 min.3 stjernerFilmer om gisselsituasjoner er en egen undersjanger blant politidramaer. Dette er både fordi slike situasjoner distribuerer sympati og antipati svært enkelt mellom ofre, overgripere og heltene (politiet), og fordi gisseldramaer er høydramatiske og livstruende situasjoner. Den alltid like tilstedeværende, intensive dramatikken rundt liv og død passer kommersiells films krav til spenning og driv i fortellingen, noe vi har sett i blant annet «Forhandleren» og sist i telefonthrillerne «Phone Booth» og «Livsfarlig anrop».«Hostage» har driv og spenning, men spenningen i slike sjangerfilmer knytter seg sjelden til utfallet av situasjonen, men heller til hvilke variasjoner filmskaperne makter å vri ut av oppskriften. Åpningen av «Hostage» er svært lik begynnelsen av de nyere «Narc» og «Beleiringen», da den viser hvordan Jeff Talley (Willis), en elitetrent forhandler, mislykkes i et gisseldrama. Desillusjonert tar han arbeid som politisjef i en stille forstad, der han forventer minimal kriminalitet. Men denne dagen skal bli mer enn dramatisk for både Jeff, familiefaren Smith (Pollak) og barna Tommy (Bennett) og Jennifer (Horn), og ikke minst ungdomsforbryterne Dennis (Tucker) og Mars (Foster).«Hostage» er en klassisk heroisk fabel, en type film Bruce Willis kjenner seg godt igjen i. Denne gangen forsøker Willis å vise et mer sårbart ansikt enn vanlig, og han gjør Jeff til en mer sammensatt karakter enn helten i slike filmer ofte er. Willis er ingen karakterskuespiller, så dette grepet faller ikke udelt heldig ut for Florent Emilio Siri, en franskmann som ble hentet til Hollywood etter å ha stått bak actionfilmene «Une minute de silence» (1998) og «Nid de guêpes» (2002) i hjemlandet. «Hostage» er basert på Robert Crais' roman med samme tittel.«Hostage» er solid filmhåndverk, og produksjonen er fylt til randen av vold og annen actionrelatert innhold. Alexandre Desplats musikk er brukt effektivt i forhold til spenningsbølge og publikums forventninger, men bidrar ikke til å skape variasjon eller hindre forutsigbarhet. Klisjéene sitter nemlig løst, og dialogene virker ikke spesielt velutviklede, samtidig som manuset byr på billige løsninger på problemer det har viklet seg inn i. Som flyktig underholdning er dog «Hostage» en ganske vellykket film.