Hærmændene: Innhentet Av: Marit SolbuMed: Maja K. Ratkje, Lars Funderud Johannessen, Håkon Thelin, Frode Haltli, Susanne Lundeng med flereFestspillene, BergenForestillingen «Innhentet» har hatt urpremiere under Festspillene i Bergen, og her skal det handle om hvordan vi uttrykker oss. Det skal handle om å gjenoppdage seg selv i et samfunn hvor mange føler at de ikke passer inn, fordi de hele tiden må være på jakt etter sin egen identitet. Og det skal handle om å være på vei ut av tradisjonen og finne vei inn i en ny tradisjon. Men det gjør ikke det. «Innhentet» handler dessverre ikke om noe, verken som sceneuttrykk eller som samfunnskommentar. I denne uttrykksblandingen av teater, musikk, skulptur, video, av tekster fra blant andre Ibsen og Artaud, er det et øyeblikk morsomt at en mann i skumgummidrakt hopper opp og ned på en rar måte. Det er noe menneskelig over bevegelsen, i all sin underlighet. Men dette er forestillingens eneste øyeblikk av potensiell mening. Det hele begynner usikkert, dreier over i noe som virker komisk – representert ved grimaser og rare måter å bevege seg og uttrykke seg på – og faller så til bakken, fordi det blir klart at det komiske/underlige ikke brukes til noe, ikke knyttes til noe – og slett ikke til et «dypt alvor», som det hevdes i programteksten. Tvert imot kommer verken alvoret eller humoren i kontakt med noe det kan hekte seg på, men blir stående som isolerte og malplasserte tegn, litt som å plante et parkering forbudt-skilt på månen. Om ikke alle utgangsideene er så ille, svikter det estetiske grepet i en slik grad at konseptet går opp i limingen, og det før det får et lim. En operasangers utforsking av stemme og nye lyder kunne vært et velfungerende bilde på det å bryte med noe og samtidig bryte nytt land. Men fordi det ikke får bli virkningsfullt innenfor disse rammene, og fordi vi forlengst har forstått hva det går i (alle musikernes opptredener er komponert over samme lest), fortoner det seg isteden som en evighet av anmassende lyder i stillstand og kjedsomhet. Her er samlet et lag av ellers betydningsfulle norske kunstnere og utøvere, som bekler roller som «Gjengangeren», «Hvemsomhelst», «Fru Alvings skygge» – og altså «Operasangeren», «Fiolinisten», «Cellisten». Noen skal være uttrykk for posisjoner og holdninger man kan innta, andre for det å stå opp fra ruinene (i orkestergraven) av det som var og gjenoppdage seg selv (gjennom sitt instrument). På filmlerretet sitter en naken mann i en teatersal, han er «Teorien». Den nakne teori. Symbolikken og metaforikken ligger altfor langt opp i dagen, mens resten ikke nærmer seg dagen i det hele tatt. Det eneste som står klart for tilskueren er at forestillingen har en bemerkelsesverdig evne til å ødelegge det den prøver på, ødelegge seg selv. Dyktige musikere hadde i et parallelt univers (som denne gang skal bety den meningsfulle kunstvirkeligheten) hatt krav på å bli mottatt med interesse; her blir de oppslukt av – og holdt nede av – denne indre ødeleggelsesmotoren. Det hviler en pinlighet over konseptet som trekker prestasjonene, de gode og mindre gode, med seg ned i et uproduktivt og meningsløst mørke. En pinlig affære for Solbu og Hærmændene, for publikum i salen, og for Festspillene.