I mai har Jørgen Lorentzen og Kari Marstein debattert vold og litteratur, med utgangspunkt i «Det er natt» av Ole Asbjørn Ness og «Blind» av Lars Ole Seljestad. Jeg har lest disse bøkene og synes dette er en engasjerende debatt, da bøker som omhandler vold sett ut i fra voldsutøverens perspektiv er sjelden kost. Debatten kan både belyse volden i seg selv og litteraturens forvaltning av den. For eksempel peker Lorentzen på medias blindhet til volden som gjennomsyrer «Blind». Hos journalistene er det «klassereisen» som fenger. Han påpeker bruken av pornografiske klisjeer i «Det er natt», og at boken gir urealistiske skildringer av volden. Marstein svarer ikke på hvorfor volden ikke blir omtalt når bøkene skaper debatt. Hennes forsvar av «Det er natt» inkluderer følgende argumenter: Den er bra fordi ubehag oppstår ved lite forklaringer på volden. Den er «språklig mesterlig», «konsentrert og tenkende» og «er en foruroligende, stilistisk glitrende og dypt innsiktsfull studie i et både menneskelig og umenneskelig sinn». Som noe av forsvaret mot det Lorentzen oppfatter som bruk av pornografiske klisjeer i boken, svarer Marstein at «er det ikke nettopp det vi alle gjør, hele tiden?» (tenker i klisjeer).Det er ikke min erfaring at voldsutsatte eller voldsutøvende mennesker tenker eller føler i klisjeer. Og «Det er natt» er på ingen måte «tenkende», den er for det meste kun deskriptiv. Boken er heller ikke etter min mening en «dypt innsiktsfull studie». I stedet oppnår man heller en mangel på innsikt. Man blir presentert for handlinger uten dybde, forhistorie og logikk. Hvorfor kan vi ikke når norske forfattere endelig forsøker å beskrive voldsutøveres opplevelser, få et snev av realisme inn i disse beskrivelsene? Det trengs verken en lykkelig slutt, eller at vi skal få direkte forklaringer på volden. Ta for eksempel Roddy Doyles' «Dama som gikk på dører». Her får man beskrivelser av volden som gir innsikt, og et språk som gir mening, og ubehaget er der fremdeles. Det trenger ikke å være tynne beskrivelser av volden for at man skal oppleve ubehag. Volden i seg selv er ubehagelig nok. Hvis det er viktig og bare hvis: «Det er natt» er ikke en «realistisk» bok. Mikkels handlinger gir et lite troverdig og usannsynlig inntrykk. Her burde Ness forsøkt å forstå utøverens perspektiv bedre, og det er gjort et for dårlig forarbeid. Selv om bakgrunnen for å delta i denne debatten er at jeg er psykolog med kompetanse på vold, vil jeg også driste meg til å si at jeg synes «Det er natt» som litteratur i seg selv er en nedtur. «Blind» har mer dybde og bedre språk enn «Det er natt». Jeg synes også det er synd at debatten som har pågått blir redusert til en «klisjédebatt». Mitt inntrykk er at Marstein kun ønsker å forsvare utgivelsen, og vil ikke ta ballen som Lorentzen har spilt ut. For når debatteres det egentlig vold i norsk litteratur? Hadde Marstein argumentert ut i fra at «Det er natt» er en spennende bok å gi ut fordi den er sjelden, så hadde det kanskje vært lettere å si seg enig i hennes øvrige argumenter. For boken er en sjelden norsk beskrivelse av vold fra utøverens perspektiv. Den er også sjeldent dårlig.