Da jeg og mine venner i vår tidlige ungdom gikk på vekkelsesmøter, var det ikke minst på grunn av vitnesbyrdene. «Vitnesbyrd» er en slags demokratisk institusjon på slutten av bedehusmøtet, der alle som vil kan ta ordet og fortelle om sine møter med Gud. Dette utarter rimelig ofte til en fantastisk sosialpornografisk orgie, der folk med skjelvende stemme og kropp forteller om sine møter med engler og djevler, og om hvordan de har hørt Gud kalle dem med sin rungende røst. Dette var ganske spennende for oss som var fjorten og lette etter erfaringer å navigere etter i livet.