Helge Krog:«Meninger om religion og politikk», 1971«Pasquino», 1963Helt sia Wergelands tid er det – eller rettere var det – en tradisjon i Norge at dikterne engasjerte seg i samfunnsdebatten. Kamplystne tok de del i all den strid de kunne få øye på rundt seg. Helge Krog gikk inn i denne tradisjonen, og mye av det han skreiv var dermed knytta til situasjoner som en gang var aktuelle, men som nå er glemt – artiklene er oppbrukt med den tida som framkalte dem. Men mange oppleves fortsatt som levende og relevante, og noen av de beste finner vi i samlinga av Krog-tekster som Hans Heiberg fikk utgitt i 1971, «Meninger om religion og politikk».Artiklene i denne vesle boka spenner fra Ossietzky-saka på 1930-tallet til helvetesdebatten på 1950-tallet. Viss de har et fellesstrekk, er det som Heiberg skriver i innledninga, «en sterk tro på at det nyttet, at enkeltmenneskets innsats kunne bety noe, at verden kan la seg reformere også gjennom ord og ikke bare gjennom handling». Karakteristisk er den uredde og direkte tonen, og en egen evne til å se det prinsipielt viktige bak enkeltsakene. I en avisartikkel fra 1933, etter at Norge hadde gjort et patetisk forsøk på å okkupere Øst-Grønland, skriver Krog: «Norge har ved sin framferd i Grønlands-saken forrådt den eneste oppgaven de små nasjoner kan ha i internasjonal politikk: den rent moralske, å foregå med et godt eksempel. Ved okkupasjonen gikk vi over til metoder som i sin tendens og i sitt prinsipp nøyaktig svarer til den art av imperialistisk kolonipolitikk, som anvendt av stormakter uunngåelig fører til krig. Jeg håper for det norske folks skyld at vi må tape prosessen i Haag. Vinner vi, vil det få uberegnelige skadevirkninger for oss selv.»Akkurat dette er ikke med i Heibergs utvalg. Men han har heldigvis tatt med samtlige artikler om Trotskij-saka, første gang trykt i 1937. De fyller 50 boksider og er et høgdepunkt i engasjert journalistikk og hardhendt polemikk. Bakgrunnen var denne: I juni 1935 hadde den landflyktige Leo Trotskij fått politisk asyl i Norge. I desember 1936 blei han ekspedert videre til Mexico (der han blei drept noen år seinere, av en av Stalins agenter). Under Moskva-prosessene figurerte Trotskij som leder for en påstått sammensvergelse, og den norske regjeringa kom under sterkt påtrykk fra sovjetiske styresmakter. Trotskijs bevegelsesfrihet blei innskrenka, han blei fratatt normale politiske og juridiske rettigheter, blei internert og til slutt deportert.