Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Onde kvinner, små univers

Martine Aurdal

«Kvinnelige forfattere og skribenter er helt enkelt besatt av å være offer», skriver litteraturskribent Anna Holmström i siste nummer av det svenske feministiske tidsskriftet Bang. Hun går hardt ut mot svensk samtidslitteratur skrevet av kvinner. Ifølge henne skriver kvinnelige forfattere og journalister fra et snevert jeg-perspektiv. Hun kaller det drop out-litteratur, og mener skrivemåten i seg selv er del av og underbygger den patriarkalske maktstrukturen.«Det virker som om det kolonialiserte intellekt drives til om og om igjen å gjenskape sin egen maktesløshet på papiret. Å bare leve i det, er ikke nok.»

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Om romanens tid og rom

Sandra Lillebø

Milan Kundera:«Le rideau: Essai en sept parties»(Sceneteppet: Essay i sju deler)197 siderGallimard, 2005 «Et magisk teppe, vevd av legender, hang foran verden. Cervantes sendte Don Quijote ut på reise og flerret opp teppet. Verden åpnet seg for ridderen som flakket rundt i sin egen prosas komiske nakenhet.»Slik uttrykker Milan Kundera romankunstens begynnelse, i sitt nye essay «Le rideau» (sceneteppet/forhenget). Ifølge ham var det Cervantes som satte standarden for hvordan en roman skulle skrives, fordi han var den første som rev i stykker teppet, som flerret opp fortolkningens forheng. Å skrive en roman er en destruktiv og ødeleggende gest, fordi den bryter ned våre forestillinger om verden og om sannheten. Paradoksalt nok er det altså i nedbrytningen romankunsten bygger sin identitet.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Den etablerte fornektelsen

Hege Ramson

I filmen «Der Untergang» fikk jødeutryddelsen lite oppmerksomhet. Den ble omtalt. Ettersom filmens handling kun utspiller seg i Berlin foråret 1945, var fraværet av jøder naturlig. I ydmykhet for seks millioner jøders undergang ble forbrytelsen nevnt på rulleteksten. Men hva med den kanskje halvannen million av romafolket som led samme skjebne? De hundre tusener homofile og utviklingshemmede? Denne utbredte fortielsen av de andre Holocaust-ofrene er en dårlig måte å bekjempe nazismen på. Det tilslører omfanget av nazistenes vanvittige menneskeforakt. I et program i den BBC-produserte serien om Auschwitz understreket et av intervjuobjektene at det ikke bare var jøder som ble internert i den leir det var snakk om. Likevel fortsatte den norske kommentatoren Christian Borch å omtale alle fangene som jøder. Hvordan opplevdes dette for de andre ofrene? På et minnesmerke ved den tidligere konsentrasjonsleiren Dachau står det på fem forskjellige språk: «Aldri mer». Der står også filosofen George Santyanas velkjente ord: «De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenoppleve den.»De andre Holocaust-ofrene glemmes også i Klassekampens artikkelserie om Hitlers røverstat. Spørsmålet var grovt sett om (støtten til) nazismen var kynisk pragmatisme eller vanvittig ideologi. Kun historieprofessor Einhart Lorenz nevner de handikappede. Lorenz har vi lest om før. Om ham skriver Jahn Otto Johansen i Aftenposten 3. mars 2004: «Det er trist og uforståelig når en humanist som historikeren Einhart Lorenz i sin meget viktige bok 'Veien mot Holocaust' bagatelliserer sigøynertragedien, ja, benekter at sigøynerne ble utsatt for folkemord.»I boka skriver Lorenz: «Det forelå ingen omfattende plan for systematisk tilintetgjøring av sigøynerne, men likevel ble mellom 220.000 og 500.000 av dem drept.» Ville Klassekampen henvendt seg til en ellers dyktig historiker som fornektet at Nazi-Tyskland ville utslette alle jøder?

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn