Når fattige barns levevilkår presenteres i media fremkommer et bilde av barn som har det svært vanskelig. De fattige barna har lite penger til aktiviteter og utstyr og føler seg utenfor blant jevnaldrende. En større undersøkelse blant familier under fattigdomsgrensa tyder imidlertid på at det er et mindretall som sliter på denne måten, og at mange fattige barn i Norge synes at de har det bra. Hva er årsakene til dette? Og hva slags konsekvenser bør denne kunnskapen få for fattigdomspolitikken? Denne kronikken er basert på en undersøkelse foretatt av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova), i samarbeid med Norske Kvinners Sanitetsforening (Nova-rapport 11/04). Nær 2000 familier med barn i alderen seks til tolv år deltok. Formålet var å få mer kunnskap om dagliglivet til barn i familier med lav inntekt. Undersøkelsen er den første i Norge hvor et stort antall barn selv har kommet til orde med synspunkter på hvordan det er å vokse opp i en familie som sliter økonomisk. I denne undersøkelsen ble barn som befinner seg under EUs offisielle fattigdomsgrense (60 prosent av medianinntekten), sammenlignet med barn flest. Resultatene tilsier at situasjonen ikke er alarmerende for det store flertallet av disse barna. I motsetning til undersøkelser av barn i familier som har mottatt sosialhjelp over tid, skiller barn som etter statistikken er fattige seg lite fra andre barn når det gjelder viktige sider ved hverdagslivet. De trives like godt på skolen, har et like godt forhold til klassekamerater, lærere og foreldre og er omtrent like aktive i fritida. Samtidig oppga foreldrene i disse to gruppene langt større forskjeller, både når det gjaldt materiell levestandard og egen fysiske og psykiske helse. Sett under ett tyder resultatene på at mange foreldre i fattige familier fungerer som buffere for barna sine og tar støyten når det blir knapt med penger. Barnas behov settes foran de voksnes. Derfor merker barna mindre til den vanskelige situasjonen, enn foreldrene.