Vilhelm Hammershøi og Ida LorentzenMalerier Blaafarveverket, ModumVarer til 25. septemberI 28 år har Blaafarveverket vist sommerutstillinger med betydelige nordiske malere. Til dels enkeltstående kunstnere, men også gruppeutstillinger og, som tilfellet er denne sommeren, «dialog» mellom to ulike malere. Utstillingene ved Blaafarveverket er kjent for å gjennomgående holde et høyt kunstnerisk nivå, men utstillingen i år er eksepsjonell, da det forholdsvis provinsielle visningsstedet har greid å samle hele 44 sentrale verker av den danske maleren Vilhelm Hammershøi (1864-1916). For dem som ikke kjenner denne maleren, er utstillingen et must. Sammenstillingen med den hundre år yngre og foreløpig ukanoniserte Ida Lorentzen, er også dristig. De fleste av bildene i Hammershøis forholdsvis beskjedne produksjon er interiører, malt i kunstnerens hjem. Maleren ble født og døde i samme gate i København. Han malte rommene og møblene i sin egen leilighet, undertiden med kona Ida diskret plassert et sted i oppsettet. Belysningen er alltid dempet i Hammershøis bilder, som i et tyrkisk bad, med enkelte inngripende kjegler av dagslys. Paletten er en bukett av gråtoner. I det hele tatt er Hammershøis bilder ikke så rent lite eremittiske. Her ligger kanskje også deres store tiltrekningskraft. «Stillhetens maler» har Hammershøi vært kalt. Dette begrepet har også funnet veien til utstillingens katalog, som har fått tittelen «Den forunderlige stillheten». Stillheten har som kjent en affinitet til det mystiske, som i den østeriske filosofen Wittgensteins berømte sluttsetning om at 'det man ikke kan si noe om må forbigåes i stillhet'. Det er noe mystisk med alle disse åpne dørene, de tomme rommene og det utenforliggende lyset som bare forsøksvis renner inn i de dunkle lokalene Vilhelm Hammershøi avbilder. På den andre siden: Ifølge psykiateren, norgesvennen og orgasmeteoretikeren Wilhelm Reich, har enhver mystisk lengsel sitt opphav i en dysfunksjonell seksualitet. Det har da også vært hevdet at trykket og den merkbare tragedien i Hammershøis bilder skyldtes uforløst homoseksualitet, hos ham som hos så mange andre kunstnere fra tidligere tider. Når man vet at Wittgenstein delte samme skjebne, kan ovennevnte sitat kanskje gis en mer prosaisk tolkning enn først antatt. Å stille ut sammen med Hammershøi er vanskeligere enn å hoppe etter Wirkola. Likevel er sammenstillingen mellom Ida Lorentzen (f. 1951) og den danske verdensmaleren ikke helt urimelig. I forhold til motiver og virkemidler ligger de to ganske tett opptil hverandre, selv om Lorentzens bilder er hardere og, naturlig nok, mer influert av det modernistiske maleriet. Lorentzens bilder er også plassert en etasje opp fra Hammershøis, og denne avstanden bidrar til at man ikke sammenstiller dem direkte, men snarere bærer med seg stemningen fra den ene maleren over til den andre. Begge utstillere er plassert i store hvitkalkede, men likevel intime, rom, i en av Blaafarveverkets bindingsverksbygninger fra 1700-tallet.