Armene ligger høytidelig på ryggen, blikket er rakt. Spillerne, Uruguay i sine lyseblå trøyer og Brasil i sine gule, venter spent på avspark. Den støyende jubelen fra 70.000 mennesker stilner. Brasils tilhengere har inntatt en skarve sving, resten av den fullstappede tribunen er kledd i lyseblått. Lyskasterne flommer over Centenario stadion i Montevideo. Dommeren blåser, og Uruguay – Brasil er i gang med kvalifiseringskamp til VM 2006 i Tyskland. Innerst inne vet både spillere, tilskuere, journalister og ballgutter hvordan kampen vil ende. For om Brasil er verdensmester aldri så mange ganger, så klarer de bare ikke å slå Uruguay på bortebane. Det hviler en forbannelse over Centenario stadion i Uruguays hovedstad Montevideo. I 1950 vant Uruguay tidenes kanskje mest overraskende VM-finale over Brasil, som spilte på hjemmebane. Den den gang nybygde ærbare stadion Maracana med plass til 200.000 tilskuere gråter fortsatt over dette tapet, heter det seg. Og uruguayanerne feirer fortsatt seieren. Onde tunger vil ha det til at de klamrer seg til denne kampen på Maracana fordi de har lite annet å feire. Fotballnasjonen Uruguay kryr av gode spillere, men på nasjonalt nivå strekker ikke landet til. Spillerne fra landet med bare 3,5 millioner innbyggere eksporteres til Europa, hvor de får lønninger de ikke kan drømme om hjemme. En gang innimellom rekker spillerne å bli kjent med hverandre på den 15 timer lange flyreisa hjem over Atlanterhavet, før de trener sammen på landslaget, men de er for langt hjemmefra til å bli «én kropp med elleve hoder». Slik et fotballag må være for å være best. I et stille nabolag i hovedstaden Montevideo, et godt stykke fra lyskasterne på Centenario stadion, ligger husene på rekke og rad. Her er det ikke slum, men også langt fra rikdom. I ett av disse husene bor 11 unge gutter og en voksen reservemamma. Malingen flasser fra veggene, kjøkkenet er trangt og sparsommelig innredet, i stua står en enkel sofa og en tv. Seks gutter sover på ett og samme rom. På døra henger reglementet: «Re senga hver dag, og vær i ro klokka elleve.» Bruno Paz, Frederico Portela, Rafael de Xavier, Cecar Fernandesz og Renzo Riveiro er blant guttene som håper på en lysende karriere som fotballproffer. De er mange mil hjemmefra, noen av dem kommer fra Brasil, andre fra landsbygda nordover i landet. Hver dag trener de tre timer, resten går de på skolen. I Uruguay lever halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensa. Arbeidsløsheten er på rundt 16 prosent. De fleste av guttene er ikke godt vant med materielle goder hjemmefra, og her får de både mat, skole, hus, og ikke minst – muligheten for en veldig rik framtid. Klubben de spiller for heter Danubio, og er seriemester i Uruguay. Med penger klubben tjener på salg av spillere til utlandet «aler» de opp nye proffer til europeiske lag. Klubben betaler guttene opphold og mat, og skolen er gratis, men klær må foreldrene betale. Noen av dem har drømmene klare i detalj:– Jeg vil til Spania. Øynene lyser av forventning hos guttene.