Høyre går til valg på løfter om valgfrihet. Skattelettelse snakkes det nå mindre om. Det har nemlig vist seg at folk langt foretrekker bedre velferdstilbud fremfor mindre skatt. At folks høyeste ønske på kulturfronten er å få beholde bibliotekene sine, kan man ikke ta hensyn til. Folk vet ikke sitt eget beste, når de maser om å få tilfredsstilt immaterielle behov. Dagens fremskritts-høyre er kun interessert i det materielle deri inkludert helsetilstanden. Det med å få mer helse ut av hver krone var visst ikke så vellykket, derfor satser man nå på trygghet, trygghet, trygghet. Samt valgfrihet. Vi skal ha oss frabedt å få kollektive velferdstilbud tredd nedover hodet på oss. De gamle som det blir stadig flere av, må få velge selv hvordan de vil tilbringe sin alderdom. Nylig fikk den japanske keiserinne høve til å beundre et praktfullt nytt sykehjem i det høyrestyrte Oslo, en institusjon så flott at både hun og kronprinsessen ga seg ende over. Det var bare et aber. Institusjonen var fullt besatt før den sto ferdig. I den samme bydelen sitter en 82-årig slektning av oss. Det vil si, hun ligger for det meste. Det verker i hele den utslitte kroppen; hun greier så vidt å stable seg på bena for å smøre en brødskive til middag. Da hun for mange år siden flyttet inn i bokollektivet, var det fordi allehånde servicetilbud forelå. Nå er disse godene et fjernt minne. Beboerne får greie seg så godt de kan, eller håpe på hjelp fra snille naboer som har mer enn nok med å klare seg selv. Etter et lengre opphold på sykehus fikk hun plass på sykehjem. Midlertidig. Derfra ble hun hjemsendt som en annen pakke. Morgen og kveld får hun tilsyn som hjelper henne med på og avkledning, samt sjekker at hun ikke er blitt så syk at hun må innlegges på sykehus igjen. Hun burde selvsagt hatt fast plass på sykehjemmet, men søknad om langtidsopphold ble avslått. Tilsynet ryster på hodet. «Det går bare ikke an,» sier de. Det viser seg at det går an, når det ikke fins plass. Det fins visst andre steder, men denne bydelen har vel ikke råd til å betale kostnaden. Så kommunen har valgt å la henne bo alene med sin utrygghet og sine fysiske plager. Hun har anket avgjørelsen og svar var lovet innen 1. mai. Per 18. mai var det ennå ikke kommet. «De gidder ikke engang svare meg,» sier hun. «Jeg har betalt skatt gjennom et langt yrkesliv, men nå er jeg ikke verd noen ting lenger. Gamle mennesker er visst ikke verd noen ting i dag.»