Det er velkjent at de fleste undersysselsatte kvinner jobber i turnusbelagte stillinger i helsesektoren. Politikerne ønsker å «gjøre noe» med de små stillingsandelene, men enn så lenge annonseres det fortsatt ledige bi-stillinger. Nylig var det for eksempel ledig en 14,5 prosent sykepleierstilling, helst en med spesialutdanning. Spørsmålet er hvor mye faglig engasjement og oppmerksomhet en arbeidsgiver kan forvente av en de tilbyr bi-stilling? Det forutsettes jo en annen hovedarbeidsgiver. Men vi har også et omvendt problem; mange søker seg ned i stillingsandel fordi man ikke lenger klarer å arbeide i full stilling. Det normale i samfunnet er at folk arbeider heltid. Det handler om kvalitet. Det burde kanskje ha vært fremsatt som et krav at bare en mindre del av arbeidsstokken kan jobbe deltid i helsesektoren? Mange sykepleiere sier at jobben er så krevende at det ikke er mulig å jobbe i full stilling et helt yrkesaktivt liv. Er det rettferdig at kvinner i helsesektoren skal kompensere for et helsebelastende arbeidsmiljø? Det er da ikke sykepleierne selv som skal betale merbelastningen når jobben har slitt ut kroppen! For å forebygge egen helseskade, har mange en betalingsvilje tilsvarende arbeidstidsreduksjonen. For noen kan det dreie seg om å bruke halve lønna si på det – det får selvsagt konsekvenser for fremtidig pensjon. Jeg frykter at den reduksjon i sykefraværet vi ser på landsbasis, er av forbigående art. Fortsatt jobber turnusarbeidere to timer lenger arbeidsuke enn skiftarbeidere. Siden mange jobber mer enn stillingsandelen skulle tilsi, bruker de mye tid på å være sitt eget vikarbyrå. Helt unødvendig spill av dyrebar arbeidskraft, spør du meg. Vikarbyråvirksomheten gir ikke avkastning i forhold til medgått faktisk tid, og blir derfor kun energilekkasje som ikke er gunstig for den totale arbeidshelsen. Når så også de som ønsker å gå ned i stillingsandel oppdager hva det er de finansierer via egen lønnskonto, vil de slutte å søke seg ned i lavere stillingsandel. Om det så ikke skjer noen arbeidsmiljømessige forbedringer, tror jeg sykefraværet vil øke. Det betyr også økte utgifter. Dessverre betyr det vel også ytterligere nedbemanning fordi det er et regnestykke som ansvarlige i helsesektoren ikke har foretatt. Nardo Bil i Trondheim innførte 6-timers dagen ut fra et lønnsomhetsperspektiv. Ved å regulere turnusarbeidernes arbeidstid til samme nivå som skiftarbeidernes, vil det være et viktig bidrag til arbeidshelsa. Man får også et lite bidrag til å gjøre noe med undersysselsettingen av kvinner, da flere kan øke sine stillingsandeler. I tillegg må man heve grunnbemanningen og vurdere kompetansesammensetningen slik at heltidsarbeidende sykepleiere ikke presses ned i stillingsandel av helsemessige årsaker. Hele stillinger gir hele mennesker i arbeid og man får full uttelling for medbrakt kompetanse. Nardo Bil tenkte smart. Enn om dette var smart også for helsesektoren!