Ei ung jente har tatt skrittet ut og anmeldt sine foreldre og bror for tvangsekteskap, og i disse dager føres denne saken i Drammen tingrett. Etter MiRA-Senterets syn er denne saken svært interessant å følge med på. Dette av flere grunner:1. Senteret har stor pågang av unge jenter og kvinner som opplever en eller annen form for vold og tvang. Denne rettssaken vil være med på å skissere hvordan deres rettssikkerhet vil ivaretas og hvordan loven fungerer i praksis.2. MiRA-Senteret har i mange år iherdig kjempet for å få aksept for at krisehjelp, juridisk arbeid og forebyggende arbeid knyttet til tvangsekteskap må gå hånd i hånd. Få saker i rettssystemet viser at juridisk arbeid i seg selv er tilstrekkelig.3. MiRA-Senteret krever at lovverk som skal beskytte minoritetskvinner og jenter taes i bruk og ikke blir stående som fine ord og paragrafer. MiRA-Senteret startet arbeidet mot tvangsekteskap allerede på begynnelsen av 90-tallet. Problemstillingen var da ikke allment kjent og mediene var ikke opptatt av spørsmålet. Dagens situasjon er helt annerledes og fokuset på problemstillingen har blant annet ført til at vi i 2003 fikk lovendringer som skulle beskytte unge jenter mot bruk av tvang og overgrep. MiRA-Senteret har siden oppstarten vært opptatt av at krisehjelp, lovarbeid og det forebyggende arbeidet måtte gå parallelt. Erfaringer senteret hadde både i tvangsekteskapssaker og andre voldssaker ga sterke signaler om at dette ville komme brukergruppen til maksimal nytte. Derfor satset også minoritetskvinners egen organisasjon på å organisere og styrke kvinner og jenter og jobbe mot et felles mål: Reel likestilling for minoritetskvinner og deres døtre. Samtidig fikk kvinner og unge jenter tilbud om krisehjelp og rådgivning, og senteret jobbet politisk for å sikre kvinnene likhet for loven. Det startet med treårsregelen, som fra tidligere er mer kjent som toårsregelen. Innvandrerkvinner krevde selvstendig status ved ankomst til Norge og ville ikke vente tre år slik utlendingsloven krevde. Etter mange års iherdig kamp fikk minoritetskvinner retten til å bli i Norge, hvis de kunne bevise at de ble mishandlet gjentatte ganger enten psykisk eller fysisk. Men lovverket som skulle beskytte minoritetskvinner, ble stående som en slags barriere for kvinnene. For hvordan beviser man psykisk mishandling, og må innvandrerkvinner bli utsatt for vold gjentatte ganger for å kunne fortsette sine liv i trygghet? Loven ga dermed ingen rett til opphold, men et ørlite håp for kvinner som hadde vært så heldige å ha fått bevist overgrepene. Historien gjentar seg nå. Men nå er det døtrene som krever likhet for loven. De krever rettssikkerhet og å bli trodd i rettssystemet. For rettssaken i Drammen kan karakteriseres som enestående i sitt slag. For bare en gang tidligere har en lignende sak vært prøvd i rettssystemet, og saken endte med frifinnelse. Retten konkluderte da med at det manglet bevis og at det var ord mot ord. Det finnes med andre ord nærmest ingen rettspraksis i slike saker, og selv om det ved loven er forbudt å tvinge noen til å gifte seg (opp til seks års fengselsstraff), må jenta faktisk bevise at det har blitt brukt tvang. Da er mitt spørsmål: Hvordan beviser man bruk av tvang? Og hvis jenta ikke greier å bevise at det er brukt tvang, hva slags oppfølging får hun? For vi som jobber på grasrotnivå ser at problemstillingen eksisterer, og vi etterlyser at jenter som går til rettssak blir trodd. Det er ingen enkel sak for jentene å bryte med foreldrene og møte dem i rettssalen! Det er ingen smal sak å måtte kutte båndene til sine kjære, og i tillegg ikke bli trodd i rettssystemet.