70 prosent av verdiskapingen i EU-området skjer i tjenestesektoren. Andelen øker stadig. Industrien, der fagbevegelsen tradisjonelt har hatt sin maktbase, svekkes. Offentlig sektor – som i stor grad har organiserte arbeidstakere – presses tilbake. Framtidsbildet er derfor enkelt nok: Det er maktforholdene i privat tjenesteyting som i økende grad vil avgjøre maktforholdene i arbeidslivet i framtida. Og i store deler av privat tjenesteyting rår arbeidsgiverne grunnen uten motstand. I varehandelen er under 25 prosent av de ansatte fagorganiserte, i hotell- og restaurantbransjen under 30 prosent. Deler av transportsektoren er på alle måter svart. Det er det dystre bakteppet for det mislykte forsøket på å etablere et felles serviceforbund i LO. Sammenbruddet i forhandlingene om å danne Forbund1 gjør neppe arbeidet for å organisere de ansatte i privat tjenestesektor enklere. Men hvis ikke norsk (og kontinental) fagbevegelse løser dette problemet, har den utspilt sin rolle og blir marginalisert. Det har allerede skjedd i USA og Storbritannia. Resultatet er at lønns- og arbeidsforholdene i den private servicesektoren er så dårlige at flere millioner mennesker ikke kan fø seg selv – langt mindre sin familie – av en fulltidsjobb, og i stedet er avhengig av veldedige organisasjoners matutdelingsprogrammer.