Jeg ser at Vally Vegge i sitt siste innlegg av 3. mai i Klassekampen ønsker å redusere en viktig debatt om psykisk helsearbeid til rent metodiske spørsmål. Jeg har ikke lest den undersøkelsen hun stadig refererer til, og kan derfor ikke uttale meg spesifikt om spørsmål knyttet til denne. Jeg kan derimot gi mine reaksjoner på analysene og tolkningene hennes. Hun hevder psykisk helsevern har et forklaringsproblem angående høyere selvmordsrate i forbindelse med «adekvat psykiatrisk behandling» enn i resten av befolkningen. Kan dette tenkes å ha med seleksjon å gjøre? At personene som blir prioritert for innleggelse i det psykiske helsevernet er blant dem som blir vurdert som mest i fare for selvmord? Selvmordsproblematikk er noe som kan forekomme i alle fasene av hospitaliseringsprosessen; ved innleggelse, behandling, utskrivelse og ettervern. Å ta sitt eget liv er en mulighet for ethvert menneske. Å ta ansvar for eget liv innebærer også å stå imot eventuelle suicidale impulser. Skal man forhindre selvmord i alle fasene, blir en fullstendig overtakelse av ansvaret for brukerens liv nødvendig. Dette lar seg vel ikke forene med Vegges emansipatoriske prosjekt? Dessuten: hvordan definerer man egentlig «adekvat psykiatrisk behandling»? Jeg har en følelse av at man med dette begrepet ikke tar inn over seg mangfoldet i psykisk helsevern. Tenker man på ulike former for psykoterapi, institusjonelle vernetiltak, medikamentell behandling, miljøterapeutiske støttetiltak, ettervern og tiltak knyttet til senere livsmestring etc.