En gang i fortiden, lenge før jeg fattet interesse for det politiske spillet, brukte jeg enormt mye krefter på å gremme meg over saker i samfunnet jeg fant særs urettferdig, og særlig gremmet jeg meg når denne urettferdigheten rammet meg selv. I mitt eget lille univers kunne jeg surre rundt i irritasjon og engstelse, uten at noen stor løsning på problemet sto klart for meg. Sammenhenger, strukturer og sånt var noe jeg skulle lære på et senere stadium. Og denne lærdommen måtte jeg aktivt søke og finne ved hjelp av flaks, iver og studier. Politikerne, med god hjelp (?) fra media, ga meg ingen håndsrekning. Intet nytt under solen, må man resignert kunne slå fast nå foran valgkampstart. Hu hei – vi er igang med tv-, radio-, avis og live-debatter – og programledere rasler med verbale sabler av den typen som ikke får en eneste debattant til å komme med annet enn en populistisk versjon av det han eller hun drømmer om å kunne formidle. For det er klart folk fristes til å lytte. Livet består jo av en rekke enkeltsaker for de fleste av oss, sammenhengene er vanskelige å se. Minnes jeg min egen historie, kan det lettvint oppsummeres som noe sånt:På et tidlig tidspunkt, etter at man hadde vært gjennom raseri mot rasisme og sinne mot studieopplegget på ungdomsskolen, ble studielån, og ikke minst studielånsrenta det store politiske spørsmålet her i heimen. Dette ble raskt etterfulgt av fokus på det ekstremt urettferdige og dyre boligmarkedet, som når vi inntok det ble omgjort til hjelp-vi-håper-ikke-boligprisene-synker. Så ivret vi for kollektivtransport, mens det plutselig og etter bilkjøp er mangel på p-plasser i Oslo sentrum som opptar oss mest. Ja, så opptatt er vi blitt av p-plasser etter timelange sirklinger på jakt etter plass, at jeg tok meg selv i å la meg begeistre av et Frp-forslag på dette området. Tenk det. Så lett kan et parti ende opp med å kjøpe en velger. Det er jo sånn at når man merker livet på kroppen, små eller store saker, blir politikk mer enn teori og debatt. Da føler man at politikk angår en selv. Da føles med ett politikk både privat og personlig. Da svinger det i engasjementet. Det er dessverre ikke lett å skape brennende hjerter ved å snakke om strukturelle endringsprosesser.