Både VG og Dagbladet har redusert opplaget med 20.000 hittil i år. Dette kommer på toppen av opplagsfall de siste årene. De store abonnementsavisene har også opplagssvikt, mens nisjeavisene går fram. Er årsaken at de store avisene ikke gir folket det folket vil ha? Neppe. En slik forklaring forutsetter for eksempel at ledelsen i VG, en av Europas største avissuksesser, driver gjettverk om leserne sine. Slik er det naturligvis ikke. Gjennom salgstall og lesermålinger vet redaksjonen og markedsavdelingen hva som selger og hva som blir lest. VG har kombinert dette med en utpreget fingerspissfølelse for stemninger i folkedypet og ført en konsekvent redaksjonell linje uten brå endringer og omlegginger. At alt dette i løpet av et par år skulle kollapse, er lite sannsynlig. Sannheten er heller denne: Hvis VG ikke hadde skrevet om utstemte Idol-deltakeres rennende mascara, Britney Spears voksende mage og John Arne Riises venstre tå, ville opplaget vært det halve. Dagbladet har en mer sammensatt lesergruppe, men opererer i hovedsak i det samme markedet. Folket sier de vil ha mer utenriksstoff, men det gir et sannere inntrykk av folkemeningen å studere «mest lest»-spalten nederst på Dagbladets nettsider, der sex og sport dominerer. Og det er naturligvis en grunn til at konsulentselskapet BCG foreslår å halvere Dagbladets kulturredaksjon og styrke sportsavdelingen. Tabloidaviser en først og fremst en del av underholdningsbransjen, der tv, sex, sport og kjendiseri står i fokus. Folkets schizofreni er for øvrig ikke noe særnorsk fenomen: Samme uka som Rebecca Loos i fjor fortalte om sitt forhold til Beckham og økte News of the Worlds salg med en halv million, hevdet det samme britiske folket i en meningsmåling at kjendiser burde ha bedre vern om sitt privatliv. Det er altså – dessverre – neppe riktig når Frank Aarebrot tror at «folk er overmetta på VGs 'Se og Hør-framsider' og Idolreportasjane i Dagbladet» og BT-spaltist Hilde Sandvik mener folket tørster etter «tydeleg profil og skarpe kantar». Tabloid-«raset» har andre årsaker. For det første en generell nedgang i avisopplagene i hele Vest-Europa. I England går alle aviser tilbake, unntatt Daily Star, hvis redaksjonelle linje får The Sun til å framstå som en kvalitetsavis. Danmarks største avis har 160.000 i opplag og tendensen er fallende. I Sverige har Expressen halvert opplaget siden 80-tallet. Denne trenden kom seint til Norge, men de siste årene har opplagssvikten vært umulig å bortforklare. Den har sammensatte årsaker, fra økende etableringsalder via teknologisk endring til bevisst innsnevring av avisenes dekningsområder og mer vekt på høyt overskudd enn på høyt opplag. For det andre: I løpet av de siste ti årene har nordmenns avislesing blitt redusert fra 40 til 30 minutter (dvs. 30 prosent) per dag, mens internett har økt fra om lag null til 33 minutter. For første gang bruker vi mer tid på nettet enn på aviser. Og de yngres medievaner kan få enhver aviseier til å svette på ryggen: I gjennomsnitt bruker ungdom under 25 år nesten en time på nettet og et kvarter på avisa. Det er faktisk rimelig grunn til å tro at tabloidredaktørene har rett når de mener den betydelige opplagsnedgangen i stor grad skyldes at folk velger gratis nettlesing i stedet for å kjøpe papiravisa. VGs fattige trøst er naturligvis at de også eier Norges største nettsted, der sex og tohalede katter dominerer på lesertoppen. Brukervanene på det store, kommersielle mediemarkedet går altså ikke i hovedsak fra lettere til tyngre medier. Store brukergrupper synes VG og Dagbladet er for tunge og/eller for dyre og velger Big Brother på TVNorge og fotballnyheter gratis på nettaviser i stedet. De «tunge» nisjeavisenes opplags- og leserøkning er selvfølgelig utmerket på alle vis, men handler om bevegelser på et helt annet og langt mer begrenset marked. Paul Bjerke, stipendiat ved Høgskulen i Volda og forsker ved De Facto. Han skriver i Klassekampen hver torsdag.