I Frankrike fins det en bevegelse for å kaste ut tv-en. Nå er jeg ikke en for god kjenner av det franske samfunnet; kanskje er det et av disse landene der det fins bevegelser for alt mulig rart. At de kan være velorganiserte, og ikke er redd for å tale makta midt i mot, som det heter, det har jeg jo fått med meg. Fortsatt gjør magen et ørlite hopp når jeg maner fram bilder av franske arbeidere som slår med kjepper på velta, brennende biler. Politiet står på motsatt side. I full rustning. Men later likevel ikke til å ha særlig lyst til å gå løs på folkemengden bak bilene. Det franske folk, slår det meg, de vet når de har fått nok.