Det er løvetanntid. Denne sterkt miskjente plante, hvis synd ligger i at den er alt for vital og utfolder sin livskraft på feil steder (plener for eksempel), er et godt eksempel på estetikkens subjektivitet også når det gjelder naturen. Hadde den vær en skjør og sjelden urt som kun med gjødsling og stell klarte å frambringe sin gule prakt i bedene, så hadde den vært skattet og elsket. Men den er altså altfor robust, og alt for få har sans for løvetannens symbolkraft der den presser seg opp gjennom asfalten og gir et gult, frisk pust av liv inn i en steril asfaltjungel. Denne praktfulle sol på stilk er utnevnt til hovedfiende av hageeiere som årvisst sløser vekk vakre sommerkvelder med stikkspade på sine sterile gressplener. Også scillaen var en skattet hageplante inntil den viste seg for livskraftig og ble offer for spader og pesticider. Det er med planter som med alt annet, de blir mer verdsatt jo mindre det er av dem.